Pubertalt fra the Weeknd

For oss med den forbannelsen at vi ikke kan sitte stille til «Can’t Feel my Face», blir resten av albumet Beauty Behind the Madness litt langtekkelig.

I slutten av august slapp den canadiske RnB-artisten Abel Tesfaye, eller The Weeknd, albumet Beauty Behind the Madness. Åpningssporet «Real Life» bygger med sitt dramatiske gitarriff opp forventning, men takket være et heller energiløst RnB-refreng og ikke minst kjedelig bridgeparti, får denne aldri sin forløsning.

Det deilige pianoanslaget som åpner neste låt, «Loser», blir dermed en tiltrengt oppfølger. Med sitt funky og ikke minst dansbare refreng er dette en godbit, som toppes da blåsere og slagverk gjennom siste minutt tilfører låta et herlig blaff av storband.

Albumet bærer videre med nye låter som stort sett tar opp kjærlighetstema, og allerede mer kjente spor som den Kygo-remixede låta «Often» og «Earned It». Selv om sistnevnte har blitt spilt til det kjedsommelige på landets radiokanaler etter at den fikk akkompagnere mykporno i Fifty Shades of Grey, er det «Tell Your Friends» som utpeker seg som albumets desiderte klinelåt. Med sitt soul-aktige pianospill trekkes låta kun ned av et noe stillestående refreng. Blant høydepunktene bør også «The Hills» nevnes – denne serverer den råeste bassen jeg har hørt på lenge.

Av bidragsytere har Tesfaye blant annet fått med seg Ed Sheeran(«Dark Times») og Lana Del Rey(«Prisoner») hvorav sistnevnte er et samarbeid som tilfører variasjon i et ellers monotont landskap av Tesfayes litt i overkant følsomme vokal. Stort sett holder albumet seg i en melankolsk RnB-sjanger ikke ulik det Tesfaye tidligere har levert med Kiss Land(2012). Vi kan imidlertid spore en gjennomgående svulstighet og hang til 80-tallsaktig lydbilde. Det er her spesielt verdt å nevne låta «As You Are»: Ikke fordi den er spesielt fengende, men simpelthen fordi det er artig at den med sine drøye beats gir assosiasjoner til Tears for Fears.

Låta «Dark Times» følger i rekken av seige ballader, men her vendes fokus til en forandring mot fortellerens opplevelse av rotløshet da han forlot hjemmet som syttenåring. Det er mørkt, og oppsummeres brutalt i ordene «Only my mother can love me for me(in my dark times)». En linje som tar opp temaet fra albumtittelen, med andre ord.

Albumet som helhet er pulserende, det er RnB. Likevel blir mengden av kjærlighetserklæringer og «rainin’ pussies»– selv om det er temaer som opptar oss – litt i overkant når det får fylle hele ti spor. Stemmen balanserer mellom sårt sensuell og boyband-sutrete à la 90-tallet.

Når vi har lyttet oss gjennom albumet blir siste låt, «Angel», derfor dråpen som gjør at vi kanskje går fra god og mett, til kvalm. Teksten «Angel – knew you were special from the moment I saw you(...) I hope you find somebody(to love)» vitner, i kombinasjon med strykere og Michael Jackson-aktig klynking, om fråtsing i klisjeer. For sarte sjeler blir dette mer pompøst enn det er vakkert.

Beauty Behind the Madness blir litt seigt dersom du forventer energisk funk, men inneholder utvilsomt et par låter som fortjener en plass på høstlista di på Spotify.