Steven Wilson - Hand. Cannot. Earse.

Steven Wilson har alltid vært en slags einstøing, en musikalsk eremitt. Den selvlærte multiinstrumentalisten og produsenten trenger likevel flere for å bære tyngden av sin visjon. Han har samlet noen av de ypperste musikerne han kunne oppdrive for anledningen. Resultatet er et dypt, nyansert og hjemsøkende album fra en mann som ikke har noe å bevise.

Albumet er inspirert av historien om den unge Joyce Carol Vincent, som lå død i leiligheten sin i nesten tre år før hun ble oppdaget. Wilson og bandet serverer lytteren en berg-og-dalbane av innstemninger med isolasjon og angst som rød tråd. Industrielle lydlandskaper og harde progpartier går hånd i hånd med symfoniske arrangementer og enkle melodilinjer.

Albumåpneren «First Regret / 3 Years Older» tar oss med «inn fra regnet» med en omfavnelse av synth og akustisk gitar. Innimellom overfaller låtene oss med harde og kompliserte riff som fører tankene mot Opeth, godt demonstrert i «Ancestral». Varme akustisk-partier, eksempelvis i hjerteskjærende «Routine», står for mange av pusterommene. Brennhete soloer fra synth og gitar treffer selv kresne instrumentalister. Arrangementene er teksturfylte samt varierte, og idémengden er enorm. Det som kunne blitt et kaos av usammenhengende ideer er blitt et ryddig oljemaleri som benytter seg av hele paletten.

Wilson har balansert albumet på en knivsegg: Ting virker kjent, men man har likevel ikke peiling på hva som venter rundt neste hjørne. Den nye besetningen gir låtene en teknisk tyngde som har vært fraværende på tidligere album, og bidrar til å fornye opplevelsen for de som har fulgt Wilson over lengre tid. Nye lyttere kan stålsette seg for et massivt album som kan virke overveldende ved første møte, nærmest moderne Pink Floyd. Både kjente og ukjente av Wilson vil kunne finne kvaliteter ved plata som gjør at man blir sittende fra begynnelse til slutt. En opplevelse som er vanskelig å beskrive med ord.