Trondheim Calling: Izabell

Capser og ruteskjorter hadde fylt Brukbar/Blæst da Stavanger-artisten Izabell gikk på scenen fredag kveld.

Med en litt haltende entré som røper usikkerhet tar stemningen seg likevel snart opp.

Det er vanskelig å skjelne teksten, og i starten blir det småkleint med oppfordringer til publikum om rop av typen «si e-ey». Heldigvis mestrer Izabell utfordringen i å ikke hale ut slike sekvenser for lenge, og når hun fortsetter med «Innsida» er publikum dessuten med på laget.

Dette er fengende hiphop som gradvis får folk til å tre ut av sinn stillstand og smått begynne å hoppe, som seg hør og bør for en over middels bra konsert.

Etter problemer med mikrofonen fortsetter hun med «Bad» - en sang som er rå nok til å passe i kategorien av låter som bør spilles når du trenger å overbevise deg selv om at du er best og at verden kan gå og legge seg. Denne låta kan alle danse til.

Nok en episode av tekniske problemer løses på mesterlig vis, det er fett når Izabell rapper solo til introen av «Guldråber», og DJ-en overbeviser med lang rap-regle og fyller tomrommet mens tekniker fikser lyden.

Det er aggressivt og med høy badass-faktor, men alltid dynamisk nok til at det ikke blir kjedelig. Bak tøffe fakter presenterer «Røverdatter» en sår og personlig tekst - om man er villig til å legge bort det ytterste skallet av skepsis, balanserer denne mellom det pubertale og det kule.

«Syner» er en enormt suggererende klubblåt som like fullt tar med den gjennomgående ærligheten og sårheten med en herlig dose aggressivitet. Framført med selvtillit og blikkontakt med publikum fungerer dette som ei kule. «Si meg hva du ser nå» - med øynene limt på publikum blir denne linja konsertens feteste øyeblikk.

Alt i alt klarer Izabell å kombinere prating mellom numrene, og musikalsk prestasjon på en måte som både er personlig og interessant. Izabell er alt i alt bedre på scenen enn på Spotify, denne rapperen vil vi definitivt følge med på videre.