U2, bandet jeg ikke kan kvitte meg med

Det hele begynte med et varsel i konsertappen forrige uke. U2 skal spille – i Frankrike. Uaktuelt å dra, jeg har for lengst mistet interessen. Men dog: Jeg følger jo dette bandet fordi jeg har et bittelite håp om at de skal dukke opp et sted i landet en vakker dag. Hadde det ikke vært gøy å gjenoppleve låtene jeg elsket da jeg var 14?

For i selskap av artister som Rolling Stones og Paul McCartney holder rockebandet fra Dublin – uheldigvis, vil noen si - den velkjente koken. Selv om sistealbumet ble sluppet i 2014, var det så seint som i januar at gruppa annonserte ny turné, med konserter i Nord-Amerika og Europa denne sommeren. Legg til at de to siste utgivelsene i overveiende grad blottlegger en gruppe som har mista tråden, og du har nok et eksempel som kvalifiserer til den triste klisjéen av band som nekter å innse egen dødelighet.

Likevel: Et sted i meg finnes denne nostalgikeren som ønsker en lykkelig gjenforening med det U2 som ga gnist til min musikalske nerd. Nettopp derfor er det på tide å børste støv av et par perler. Bono, The Edge, Larry Mullen, og Adam Clayton står bak et helt musikalsk univers, og det er vi selv som taper på å føye det hele under én kam.

Sinna band med politisk agenda

Debutalbumet Boy representerer U2 på sitt aller minst polerte. Bonos utrolige vokal er full av en energi som ikke kan leveres av noen andre enn en opprørt tjueåring. Foruten den ikoniske «I Will Follow», er «An Cat Dubh» og «Another Time, Another Place» uunngåelige i enhver anbefaling. Sistnevnte er kanskje den råeste. Likevel gir «An Cat Dubh»s lave tempo denne låta et momentum som er helt unikt.

Den samme rebelskheten preger andrealbumet War. Det er fristende å hoppe over «Sunday Bloody Sunday» - denne kjenner jo alle til - men jeg kan ikke: Trommeslag og en stemme som er sår likesom av å ha skreket for lenge inngår i en perfekt balanse mellom rolige refreng og kamplystne vers. Denne låta tåler tidens tann. Sangens mindre kjente lillesøster er «The Refugee», som med en herlig satirisk tekst tar opp flyktningtilværelsen i samme opprørte og velmenende stil som i epoken ellers. Lyrikk og rytme speiler hverandre i sitt krigstema, som nærmest framheves av låtas noe usmidige overganger. Dette er langt fetere enn Live Aid.

Høydepunktet kommer likevel først med The Joshua Tree. Dette albumet er av typen du kan høre i sin helhet – i hvert fall A-siden: Fra «Where the Streets Have No Name» til «Mothers of The Disappeared» er dette både interessant og modnere enn noe tidligere. «Bullet the Blue Sky» er en rå låt som demonstrerer harmonien mellom Larry Mullens heftige tromme og The Edges gitarvrenging. Forøvrig er denne om ikke enda mer sexy som liveversjon på konsert- albumet Rattle and Hum. Særlig fordi den gjøres i forlengelse av Jimi Hendrix’ Woodstockversjon av «The Star Spangled Banner» – en overgang av passende kaliber for en låt som retter skyts mot Vietnamkrigen. «Spanish Eyes» er blant de såreste kjærlighetslåtene i bandets diskografi, mens gitarriff og mystikk på «Exit» befester hvilke stemningsmestre gruppa er.

Pop-vending på godt og vondt

Før vi runder av vil jeg vende snuten mot albumet Achtung Baby, et av bandets mer poppa og eksperimentelle album. «One» fikk ny oppmerksomhet ikledd en coverduett med Mary J. Blige, men selv om den muligens når opp til originalversjonen er den neppe en erstatning. «One» er dedikert til vokalistens avdøde far, og røper en relasjon som er like vanskelig som den er full av kjærlighet. «Have you come here for forgiveness - Have you come to raise the dead – Have you come here to play Jesus – To the lepers in your head». Poenget er hvordan Bonos såre stemme får messe sin sorg, og det gjøres best uten å måtte kauke om kapp med Mary J. Blige.

«Until The End of the World» er en forførende perle på nivå med «The Fly», som begge er mindre (i ettertiden) kjente låter. Det er nok mer enn noe annet fordi innehaverne av definisjonsmakt blant publikummet har plassert dem innenfor kategorien de elsker å hate: Lettbeint pop. Det er ufortjent, for begge er i sin smidighet kroneksempler på suggererende og dansbar pop. Legg vekk skepsisen og nyt.

Venner igjen?

Senere utgivelser trenger neppe min omtale for å plukkes opp: «Beautiful Day» og «Vertigo» er låter vi kjenner til og eksempler på det U2 som kan oppleves i dag. Likevel kunne jeg listet opp flere sider til, men som vi sier på Dragvoll så er det utenfor denne artikkelens område.

Tur til Frankrike eller ikke: Å gå gjennom U2s diskografi er en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er ikke så rart, for mye av det man tar dønn seriøst som tolvåring krever (heldigvis) ironisk distanse ti år seinere.

Det betyr ikke at alt er ræl. Desto morsommere er det å gjenoppdage det som er gull.