Ukas album: Cherry Bomb

Tyler, The Creator er omsider tilbake med sitt fjerde album. Etter å ha annonsert plata bare en uke før utgivelse, står også lanseringen i stil med rapperens lett hyperaktive persona. Dersom man har fulgt den unge rapperen over lengre tid vet man at Tyler, The Creator er en totalpakke. Han har skapt sitt eget lille absurde univers, bestående av egne karakterer, en kleskolleksjon og nå nylig en app. Man kan kalle Tyler mange ting, men generisk er ikke en av dem.

I musikken er han røff i kantene, språket og tematikken. Han er profan og skitten, men morsom. Opprørsk og trøblete er også passende trekk, men mer som en sur tenåring som slamrer med dørene enn en fyr som har vokst opp på gata. Han er så absolutt en habil rapper, og tekstene er fremdeles typisk Tyler: en oppdatering på Tylers forvridde tankegang, med bruddstykker av hvor mye faen han gir i alt og alle.

Mange spekulerer i om de tre første skivene, Bastard, Goblin og Wolf, var ment som en triologi. Hvert album representerte en samtale mellom Tyler og psykologen Doctor TC, en av Tylers karakterer. Om dette er tilfelle, kan man undre over hvilken plass Cherry Bomb inntar i Tylers’ univers. Er dette øyeblikket hvor han forlater sitt overbærende konsept på de forrige platene, eller er albumet en utstrakt finger til verden for å bygge opp under Tylers uforutsigbarhet?

Tyler har i denne omgang fått med seg noen store navn til å levere sitt bidrag til skiva. Fra rapperkollektivet Odd Future er det denne gang kun Schoolboy Q som gjester plata, men dette veies opp av noen virkelige tungvektere på låta «SMUCKERS»: Lil’ Wayne og Kanye West bidrar her begge med et par vers hver. Dette kunne lett blitt ei smørje, men er utført med stil.

Tyler har tatt en del musikalske grep som kommer til å skille lyttermengden. Hvilken side man står på kommer mest sannsynlig til å koke ned til hvilket forhold man har til Tyler fra før av. Instrumentalt er noen av låtene er noe av det ypperste som Tyler har utgitt. Beaten hamrer i aggressive «DEATHCAMP», åpningslåta utgitt som singel for litt siden. Jungeltrommene og bassen i «PILOT» danner en formidabel groove, mens strofene fra Tyler ruller oppå.

Rapperen bruker ofte korte pianochops til god effekt. Enkelte låter har små jazzinspirerte partier med blåserekke, andre er Tylers vri på easy-listening-musikk. «FIND YOUR WINGS» er et nevneverdig eksempel. Som kontrast til dette er enkelte spor dynket i forvrengte instrumenter. Tyler har kort sagt noen steder forvrengt og støybelagt hele sporet. Dette er dratt så langt at teksten forsvinner til tider. I og med at vi har med Tyler å gjøre, er det et mysterium om dette er intensjonen.

Den unge mannen er en polariserende personlighet, og dette har alltid smittet over på musikken. Det er ikke gitt at man digger nyskiva selv om man elsket de forrige. Det er akkurat dette som gjør Cherry Bomb spennende: man er ikke sikker på hvor man har Tyler. Lider albumet for noen av valgene? Fullt mulig. Er dette en bevisst avgjørelse? Absolutt tenkelig. Er det verdt å sjekke ut? Definitivt, om så bare for å tilfredstille nyskjerrigheten for hva Tyler, The Creator har kokt sammen denne gang.