UKAS ALBUM: Ekkolodd - Javel, Ravel?

Om Ekkolodd ønsker å fortsette å være 'Norges mest introverte band', er det helt greit for meg. Musikken deres kommer hvertfall veldig bra ut av det. Javel, Ravel? er så ømt og klangfullt at det er såvidt jeg tørr å sette albumet på en gang til. I frykt for å ødelegge noe, i tilfellet jeg ikke skulle få den samme opplevelsen igjen. Akkurat som når du har funnet en ny sang du liker, spiller den omtrent elleve ganger for mye, og går lei av den samme kveld.

Ekkolodd kan minne om så mangt. Hvis du fjerner den rockete delen fra australske Tame Impala, legger til Gudbrandsdal-dialekten til vokalist Kim Morgan Morken, og har i bakhodet at albumet er spilt inn på Bergen Kjøtt, kan du nesten gjette deg fram til hvordan Ekkolodd høres ut. Selvfølgelig bare nesten, du må faktisk høre gjennom det også.

Åpningslåten «Gardintrapp» sparker igang et vakkert og svevende drømmepopalbum. Gardintrapper fører opp mot himmelen, himmelen henger svevende over oss. Skjønner’u? “Om du vil gi me / æn stjernetrekker / ska e skru himmeln opp for de” lyder ordene fra Morken. Vokalen legger seg behagelig over nydelige pianoakkorder og trommer. Albumet er ikke bare fylt av en drømmende harmoni, men realiteter og melankoli som du vil kjenne deg igjen i. Vår store fellesnevner, kjærligheten.

Nå kan det høres ut som Javel, Ravel? er tidenes klisjéalbum. Selv om det ikke er til å stikke under stol at Musikk-Norge mangfoldige ganger har hørt lignende tendenser hva angår sjanger og tema, treffer Ekkolodd spikerhodet i motsetning til flere andre. At albumet ikke er dratt ut i 14-15 sanger, men holder seg til åtte, gjør at bandet akkurat slipper unna å bli kalt ensformig. Det er godt å høre at bra musikk kan synges på innlandsdialekt.