UKAS ALBUM: Grimes – Art Angels

Den eksentriske og superkreative artisten/kunstneren Claire Boucher bedre kjent som Grimes er nå ute med sitt aller nyeste album. Alle med sans for definerende pop og elektronika har i de siste ukene bitt negler i febrilsk spenning og slitt ut F5-knappen sin inne på nettsidene til Pitchfork. Boucher har nemlig teaset oss med småtteri her og der frem mot det endelige slippet av det etterlengtede albumet Art Angels.

Selv om Grimes har det samme særegne uttrykket som hun alltid har hatt, er dette albumet i større grad et forsøk på å sette dansefoten i sving. Som hun tidligere har uttrykt, har hun lenge hatt lyst til å lage «mindless pop». Art Angels er hennes mislykkede forsøk på det, for selv om det kanskje høres sånn ut, er det absolutt ikke mindless. Det er dog et nyansert og veldig dansbart album med kjøttfulle låter og personlige tekster.

Art Angels oser av kreativitet og selvtillit. Boucher har etter sine tidligere vellykkede album dyppet fått et godt innsyn i musikkbransjen, og nå har hun sitt hun skulle ha sagt. I den fantastiske berg-og-dal-banen av en låt «Venus Fly» tar hun tilbake dansegulvet for de som vil danse, ikke bare pule. Hun er selv en «Venus flytrap» som framstår så søt og uskyldig, men på samme måte som drop’et i låta, nekter hun å la seg redusere.

I låter som «Flesh without blood», «Belly of the Beat», «Kill V. Maim» og «Art Angels», vil jeg skrike som den idealistiske femtenåringen jeg en gang var, og aldri være ironisk igjen. Låtene klarer å trekke frem en slags «fuck you!»-følelse som er alt annet enn negativ, den sier «fuck you» til alt som er kjipt og begrensende i verden. Hun klarer å få fram den gode stemningen som ligger dypere enn hva russelåter og dårlig pop som sier «lat som ingenting og smil» klarer. Det kommer i form av ønsket om total frigjørelse og budskapet om å være seg sjøl, og det budskapet er det ganske få som klarer å få frem på en givende og god måte.

Hun bruker de deilige nostalgiske harmoniene og koringene som vi kjenner godt fra «jenteband»-perioden tidlig på 2000-tallet, bare at tekstene hennes sier alt det motsatte og hun er alene. Hun står alene midt i noe sukkersøtt som slår sprekker. Den deilige lettbeinte melodiøse «California», blir brutt opp av den bråkete «Scream» som åpenbart inneholder masse skriking. Som om hun må få ut aggresjon og undertrykket energi etter en låt med dødssøte fillers som «oh oh oh oh, nanananaeey!».

Der generisk pop er undertrykkende glede oppsummert i «;D» som sier «hei kom igjen a, bare la det gå og vær glad!», blir Grimes' album oppsummert i den ekte lykken uten forbehold av «^^». Dette emoticon-greiene virker kanskje obskurt, men jeg prøver å få frem at Grimes virkelig tar tempen på samtiden — og variasjonen av emoticons er jo fremtidens følelsesspekter, dere.

Art Angels er en helt fantastisk skive som jeg anbefaler alle levende organismer å høre gjennom mange ganger, jeg har nesten ikke hørt på annet siden den kom ut. Opplevelsen min har blitt bedre og bedre for hver lytt. Det er en storslått skive uten forbehold, på samme måte som Grimes ikke vil bindes av noe, vil heller ikke Art Angels være bundet til å være et rent pop-album. Denne skiva kommer til å bli definerende, bare vent og se!