– Vi lever i en konstant identitetskrise

Jeg møter bandmedlemmene Ole og Sondre i bokbaren på Antikvariatet denne første februardagen i 2017. Sondre kjøper seg en øl, og bandets trommis Vegard ankommer et par minutter seinere.

– Har du smakt kaka på Dromedar?

– Nei, burde jeg det, spør jeg.

– Disse gutta her er helt jantelov på kake ass, skyter Ole inn, før Sondre fortsetter:

– Altså, de markedsfører seg med legendarisk kake. Da bør den stå til forventningene.

Det blir noe prat om dyre vafler til 37 kroner på Mormors.

– Verre enn fergeprisene, konkluderer Sondre.

Konstant identitetskrise

Trioen fra Sunnmøre, som startet opp i 2014, slapp sin forrige singel «NOD» i desember. Tidlig i januar fulgte de opp med musikkvideo. Musikken deres karakteriseres gjerne som indie, men en sjangerplassering som denne er lite nyansert.

– Vi lever i en konstant identitetskrise, sier Sondre og fortsetter: Vi har ikke funnet oss selv enda.

– Nei, vi er ikke en utopi, men alltid i forandring, føyer Ole til.

Til tross for et bredt spenn på tvers av sjangre har gruppa blitt sammenlignet med Mumford & Sons.

Er det dekkende?

– Tja, det er nok mest på singelen «Memento Mori». Jeg vil nok si vi er en hybrid av Aha og Sigur Rós, sier Sondre og ler.

Fra Ila til Knaus

Med to ferdigutdannede i Musikkdesign ved Høyskolen i Kristiania, og Ole på sisteåret, har gutta et solid grunnlag for det de driver med.

– Det startet vel våren 2014, mens jeg bodde i på vestsida i Trondheim, sier Vegard.

Ole og Sondre begynner å le. Vegard fortsetter:

– Ok, si Ila, da. Så begynte det å komme ned en kar (Sondre, red.anm.) med skjegg og liten gitar, og spilte viser og sang. Etter en stund spurte jeg ham om han ikke skulle ta seg en spillejobb, men nei, han skulle ikke det. Så da ringte jeg til en pub –

De diskuterer litt om jeg skal navngi puben, og blir enige om at «vi driter i det – en pub» høres mye bedre ut:

– Så ringte jeg til en pub, og fiksa vår første spillejobb. Sondre spilte og sang, og jeg spilte trommer – med beina altså – pluss bass og piano, på én gang.

– Det var ganske nedstrippa, legger Sondre til.

De mimrer litt om hvor nedstrippa det var, og kommer fram til at det var i april 2014.

– Første april, avslutter Sondre.

Jeg rekker å vurdere å dra poenget om aprilsnarr før Sondre sprekker bobla som måtte sprekke, og vi bryter ut i latter.

– Vi må slutte å kødde.

Hjemmekjære

I fjor høst vant gruppa Studentersamfundets demotape-konkurranse, og fikk spille på Knaus. Med en markant Spotify-lytterskare i de tre største byene har gruppa allerede begynt å befeste sin plass i musikklandskapet.

– Å spille på Knaus var helt fantastisk. Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente, men så var det et stort oppmøte med mange musikksultne ungdommer, sier Vegard.

– Ja, det er et fenomen vi har opplevd ytterst sjeldent i løpet av de over femti konsertene vi har spilt, fortsetter Sondre.

Foruten jevnlige spillejobber i Trondheim har gruppa blant annet spilt på Øyafestivalens Klubbdag. Men for det som hyppig omtales som et «Sunnmørsband» er konsertene i hjembygda noe helt spesielt.

– Vi er litt koselige, da. De beste konsertene vi har er på familiegården hjemme hos meg i Snipsøyrdalen. Vi har bygd en liten scene inne i låven der, og har en årlig begivenhet med masse venner og kjentfolk som samles til en massiv grillfest, og ender i en stor fest. Det er noe spesielt med det: Det er så trygt og nært, sier Sondre.

Savner Familien

På torsdag spilte de på Fru Lundgreen under musikkfestivalen Trondheim Calling.

– Det blir blant det største vi har gjort, og vi er veldig takknemlige for å få være med på det. Det er en sjukt god mulighet til å etablere kontakter i musikkbransjen, sier Sondre.

Debatten om Trondheims musikkliv fikk en dyster tone etter de mye omtalte konkursene til musikkscenene Familien og Brukbar/Blæst i fjor høst.

Hvordan er det å være et såkalt ungt og lovende band i en by der de progressive småscenene blir færre?

– Herlig – nei, jeg kødder. Men det er fortsatt mange bra steder igjen. Det vil dukke opp nye steder etterhvert. Men jeg savner Familien, sier Ole.

– Ja, der er det koselig også som sivil, sier Ole.

De to andre flirer litt, før Sondre fortsetter:

– Blæst hadde et tilbud som ingen andre kunne måle seg med, med tanke på leie av scene og sånn. Det la grunnlaget for et mye bedre kulturtilbud.

Vindskeivt og røft

Med en uensartet diskografi spenner gruppas musikalske favoritter tilsvarende bredt: Fra Vulfpeck og Joy Divison, via Tame Impala til åttitallsbandet Tears for Fears. Selv henter de inspirasjon fra hverandre og fra eget følelsesliv. Sondre er gruppas tekstforfatter, og det er tydelig at lyrikken står sentralt:

– Jeg henter mye fra hjertesorg, fra bunnen av hjertet mitt. Mange av tekstene handler om vonde følelser. Det blir litt samfunnskritisk: Jeg skylder på samfunnet for at jeg har disse følelsene. Fuck samfunnet for at jeg bruker denne iPhonen, for kroppsideal og sånne ting.

Vegard nevner at han går på antideprissiva:

– Det er jo sånn rundt 20 prosent av befolkningen som går på det, men det er få som sier det.

– Nei, nå synser vi, skyter Sondre inn.

Det blir en del latter.

– Så: hjertesorg og deprimert trommis, sier Vegard og fortsetter: Da blir det litt vindskeivt. Vindskeivt og røft.

Stødig trio

I løpet av fartstiden på knappe tre år har gruppa allerede gjennomgått en del utskiftninger. På det meste var de seks, og våren 2016 ble fem igjen redusert til tre.

– Det er veldig skummelt å gjøre slike utskiftninger. Det var veldig viktig å ha en plan for hvordan vi skulle gjennomføre det, for man får jo et forhold til hverandre, sier Sondre.

Vegard fortsetter:

– Bare det å samles blir nesten umulig når man er seks stykker. Så man er nødt til å finne en balanse slik at det ikke blir for mange, men nok til at man får det uttrykket man ønsker.

En lovende vår

Utskiftninger til tross, produksjonen har hele veien vært stabil. Med EP-slipp i mars og konserter utover våren er det lite som tilsier at det endrer seg med det første:

– Det blir helt sjukt, med fete in-the-tones og beats, tuller Sondre.

Helt til slutt: Aksenten i Skóg – er det riktig å ane en fascinasjon for Sigur Rós?

– Tydeligvis, svarer Vegard. De diskuterer litt før Vegard fortsetter:

– Jeg synes det er veldig fint med fine beslag. Sånn som på den kleskroken der, dørhåndtak og så videre. Så: Skog rett fram er litt kjedelig. Men Skóg...