De 20 beste albumene i 2017
Vår musikkredaksjon oppsummerer musikkåret.
Tekst: Musikkredaksjonen
Tradisjonen tro har musikkredaksjonen funnet fram 20 favorittalbum fra året som er gått. Men hva er det som egentlig kjennetegner en god utgivelse?
Det vil alltid ligge en subjektiv vurdering til grunn når man skal bestemme om et album er bra eller ikke. Har sjangeren albumanmeldelser livets rett når det i bunn og grunn bare er en journalists personlige skriverier? Jeg mener at musikkanmeldelser har sin verdi, fordi en god anmeldelse bør beskrive musikken. Å sette ord på hva man hører, og forteller leseren hva man kan forvente seg av albumet er mer nyttig enn å objektivt prøve å forteller om musikken er bra eller dårlig. At vi ikke opererer med terningkast her i Under Dusken er i henhold til denne filosofien.
Skal man likevel prøve å gi en betegnelse på god musikk, ville jeg skilt mellom det som er kjedelig, og det som er nyskapende og kreativt. Det er sjelden jeg hører et skikkelig dårlig album, men kjedelige album har jeg hørt flere av. Jeg vil hevde at et kjennemerke på god musikk er låter og album man husker. Album som etter første gjennomlytt skaper et inntrykk og fester seg til underbevisstheten.
Jeg vil ikke betegne listen på de neste sidene som de aller beste utgivelsene, men heller 20 album som vi husket spesielt godt fra året som gikk. Det burde være noe her for enhver smak, og vi håper at du kanskje vil finne en ny favoritt.
Erlend Gylver
Cezinando - Noen ganger og andre
En kald oktoberkveld kom den. Cezinandos tredje og kanskje beste plate. Noen ganger og andre tar oss med på en nostalgisk reise på elleve spor og Cezinando viser seg virkelig fram nok en gang som årets beste tekstforfatter. Lydbildet preges av melankoli, lidenskap og nostalgi som kler then rapper, now popartist svært godt.
Paulina Dubkov
Les anmeldelsen av albumet her.
Childish Gambino - "Awaken, My Love!"
Rett før 2016 ble 2017, slapp Donald Glover også kjent som Childish Gambino sin tredje plate, hvor han tok et markant steg vekk fra rap og inn i soulens verden. Det er trygt å si at herr Glover mestrer begge deler. Albumets mest kjente singel, «Redbone», flommer over av digg soul, og har vært på manges spillelister dette året. Jaggu meg ble det en internett-meme også.
Katrine Andresen
Hajk - Hajk
Den oslobaserte kvintetten slo gjennom med et brak i februar med sitt selvtitulerte debutalbum, og ble med det et av Norges mest spennende band. Hajk er mesterlig gjennomført pop med et aldri så lite drypp soul, som finner vei inn i hjernebarken din. Vokalharmoniene til Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase er rent, solid gull, spesielt på et av de beste sporene, «Nothing Left to Say». For en synth, for ei låt.
Katrine Andresen
Ellen Andrea Wang - Blank Out
Denne plata er akkurat passe sær, letthørt, og ikke minst, vakker. Dette er Wangs andre soloalbum, hvor hun har rendyrket sin særegne variant av jazzpop og spisset ferdighetene sine som låtskriver. Forhåpentligvis når Wang ut til en større lytterskare her til lands med Blank Out, for det fortjener hun!
Frederick A. Baade
Sandra Kolstad - San Silva
Kolstads fjerde fullengder er en leken reise i popens periferi. Synth og trommedrevne låter kombinerer det energiske og melankolske, krydra med deilige detaljer og en god desiliter egenart. Tilsett dansbar eufori, gjestevokal fra Miss Tati, og litt meditativ depping, så har du et sammensatt, velsmakende og fremfor alt behagelig album. San Silva skriver seg inn blant redaksjonens favoritter fra året.
Even Steine
Thulsa Doom - A Keen Eye for the Obvious
Dette er årets comeback innenfor norsk rock. Thulsa Doom beviser at de fortsatt er i stand til å levere herlig partyrock - rockemusikk som er fengende og festlig. Bandet har også blitt mer modent, og selv om de har beveget seg bort i fra den klassiske stonerrock-stilen så har de klart å skape et nytt og særegent lydbilde. Å gjenoppfinne seg selv på denne måten etter tolv år er ganske så imponerende.
Erlend Gylver
Her kan du også lese intervju med Thulsa Doom i forbindelse med plateslippet.
Kamasi Washington - Harmony of Difference
En sterk oppfølger til maktdemonstrasjonen The Epic fra 2015. Det er tydelig hvorfor Washington er en av de mest omtalte nye jazzmusikere, med et stjernelag av musikere og en fantastisk evne til å komponere og improvisere. På denne EP-en presenteres fem nye og vidt forskjellige komposisjoner, som sammenføyes i kontrapunktisk stil på siste låt «Truth».
Frederick A. Baade
Susanne Sundfør - Music for People in Trouble
Denne stillferdige herligheten er uunngåelig på en liste over 2017s beste album. Sundfør er modig på Music For People In Trouble, hvor hun tar steget vekk fra sitt vante elektroniske og synthfylte landskap. Plata som inneholder et sammensurium av instrumenter og sjangerflørt vil likevel av meg bli husket for sine overraskende vendinger og fragmenteringer. Låta «The Sound of War» vil gi ekko i evigheten. Makan!
Trym Kjøs
Mastodon - Emperor of Sand
Med samme produsent som legendariske Crack the Skye, videreutvikler Mastodon sitt lydbilde gjennom Emperor Of Sand. Albumet har en sterk tematikk om kreftsykdom, dens ofre og pårørende. Med dette verktøyet for hånden blir albumet en egen opplevelse. Her er svære melodiøse riff med hard, fyldig og drivende vokal. Skiva er nok det beste som har kommet fra metallverden i år. Om du liker det hardt, anbefaler Blyforgiftning denne plata på det varmeste!
Åsmund Høeg
Les anmeldelse av Emperor of Sand.
Sløtface - Try Not to Freak Out
Sløtface sitt debutalbum! Her får vi høre lettbeint pop-punk og überfengende låter. Det er vanskelig å ikke bli glad av dette melodiøse bråket med skyhøyt energinivå og satsning på sterke refreng. Man kjenner seg igjen i mange av tekstene som handler om sene kvelder og angst for å bli voksen. Dette skildres med selvironi, og med tydelige feministiske undertoner, i punkens ånd!
Maren Høgevold Busterud
Her kan du lese anmeldelse av albumet, og her kan du lese anmeldelse av konserten Sløtface gjorde under UKA.
Kendrick Lamar - DAMN
Dette albumet er et lite enigma. Etter min mening er det Kendricks dårligste album til nå. Likevel hevder han seg over alle dagens rappere, selv med en underveldende utgivelse. Om det sier noe om kvaliteten på dagens hiphop, eller om Kendrick som en enestående artist er vanskelig å si.
Det som er tydelig er at Kendrick uansett skaper bølger i musikkverdenen hver gang han kommer med en utgivelse. Selv med et middelmådig album leverer han musikk som overbeviser alle om at han, uten motsigelser, er nåtidens beste rapper.
Sander Engen
Les anmeldelse av albumet her.
Tyler the Creator - Flower Boy
Snerk. Jævel. Blomster. Gutt. Alle ord som beskriver Tyler The Creator. Eller kanskje ikke snerk da, men det var den beste oversettelsen til «Scum» jeg kom på. Rapperen kjent fra Odd Future og for sitt ekstravagante image kom i år ut med sitt fjerde album.
En mulig skap-uttreden skapte sitt medieoppstyr, og satt kanskje den faktiske kvaliteten på albumet litt i skyggen. Dette er etter min mening Tylers beste album til nå rent musikalsk, og viste med tematikken og tekstene at det er mer enn bare popkultur som engasjerer han. Det lover godt for framtiden.
Sander Engen
Aiming for Enrike - Las Napalmas
Aiming For Enrike er et av de aller mest spennende prosjektene i musikknorge om dagen. Duoen fra Oslo leverer halsbrekkende instrumentalmusikk som best kan beskrives som elektronika med gitar og trommer. Enda mer imponerende er det at hele albumet, med alle sine musikalske og rytmiske krumspring, er spilt inn live i studio. Definitivt nyskapende og kreativt, dette er ulikt alt annet du har hørt før.
Erlend Gylver
Her kan du lese anmeldelsen av albumet, og her kan du lese anmeldelse av bandets konsert under årets Pstereo.
Baya - Oslo/Harlem
Dobbel-EPen Oslo / Harlem er en basstung, detaljert, og heftig reise med Andrew Murray Baardsen til hans første møte med sin far. Verket bryter elegant med mange av de norske elektronika-trendene, og utforsker etnisitet, personlige konflikter, og afrikansk maskekunst. Den eksperimentelle, røffe vokalen utgjør en viktig del av den distinkte sounden. Variasjonene i plata er så store at du er selv nødt til å oppleve dette universet i et seriøst, deilig gjennomlytt!
Håvard Bjørkøy
SZA - CTRL
Årets viktigste skive ble sluppet i starten av sommeren av SZA. Dama som er signert til Top Dawg Entertainment sammen med Kendrick Lamar og Schoolboy Q, har produsert 200 spor, som vil si at hun sitter på 186 låter som enda ikke er gitt ut. Uansett er CTRL en velsignelse av en plate som introduserer lytteren for en helhetlig opplevelse av SZAs verden. Hun introduserer oss for sårbarhet, verdighet og hvordan hun opplever det å være en svart kvinne i dagens samfunn. Har du gått glipp av CTRL er du nødt til å ta deg sammen og sjekke mesterverket ut asap.
Paulina Dubkov
Ivan Ave - Every Eye
Den internasjonale rap-legenden fra Telemark, Ivan Ave, leverte i år et spektakulært album. Det at Ivan Ave leverer god musikk er ingen nyhet. Men noe av det mer imponerende er produsentene på skiva: Dâm Funk, Kaytranada, Fredfades, MNDSGN, Dj Harrison, og Kiefer. At en norsk artist jobber med så store aktører er stort. Ivan Ave leverer jazz-, funk- og soulinspirert hiphop på sitt aller beste. Sexy, fete og gode tekster på nydelige beats gjør at Every Eye burde høres av alle ører. En av Norges mest undervurderte artister leverte et av Norges beste album i 2017.
Chris Gjertsen
Les anmeldelsen av Every Eye her.
Sampha - Process
Process er et album som beviser at sterke følelser kan resultere i vakker musikk. Den britiske artisten og låtskriveren briljerer med sin fløyelsmyke og særegne stemme over et variert utvalg av instrumentaler. Tekstene er personlige og sårbare, noe som kommer fram i Samphas lidenskapelige vokal. Albumet balanserer organisk og akustisk produksjon med trap-beats og elektriske trommer på en elegant og imponerende måte. Det er fengende og storslagent, men først og fremst umåtelig vakkert.
Martin Ørbeck
Vår anmelder lot seg også imponere av Sampha under Øyafestivalen.
Father John Misty - Pure Comedy
Det varmer en frossen novembersjel å minnes våren, og denne våren er for meg uløselig knyttet til Josh Tillmans siste soloalbum. Pure Comedy er en sart satireplate, der humoren er mørkere, tonene vakrere og framtidstroen tynnere enn tidligere. Med en lyrikk som skremt og harselerende tar opp fremmedgjøring og forbrukskultur i samtiden, pakket i et språk som samtidig er banalt og sofistikert, men aldri elegant, skapes et barnlig uttrykk. Det styrker narrativets uskyld. Mistys styrke er å poetisk kritisere, men aldri uten at håpet skinner igjennom.
Iben Dahl
Les anmeldelse av albumet her.
Brockhampton - Saturation II
Merk dere toeren i navnet. Dette albumet var nummer to i en trilogi fra det nyetablerte hiphop-kollektivet fra Texas i år. Allerede på det første albumet i rekken viste de en helt overlegen, nyskapende stil. På denne plata finpusset de noe som allerede var storslått, og leverte et album som slo meg av banen.
Det er vanskelig å bestemme hvilket av de to albumene som er best, strengt tatt kunne begge to vært på denne listen, men for variasjonens skyld tar vi bare med ett av dem. Jeg storgleder meg ihvertfall til Saturation III, som forhåpentligvis kommer før året er omme.
Sander Engen
Les anmeldelse av Saturation II her.
Linni - Maksimum
2017 ble året da Linni avsluttet trilogien sin med henholdsvis Maksimum og Medium. Vi blir tatt med inn i Linnis eksistensielle tankeunivers, hvor han selv regjerer og til stadighet makter å skape nysgjerrighet og vekke lytterens følelser. Styrken til Linni ligger som alltid i det lyriske, og den særegne stemmen bærer tekstene på gullstol. Selv om plata er produsert som et lappeteppe forsvinner aldri det konseptuelle Linni har skapt her. «Eiar», «Skee-Lo ting», «Kanskje kanskje ikke» og «Maria» statuerer at plata i aller høyeste grad fortjener en plass på årets topp 20.
Trym Kjøs
