Del 1: Jentene i gråsonen

Tekst: Kristian Gisvold og Inga Skogvold Rygg

Klokka har akkurat passert sju på kvelden, og møkkaværet, kombinert med at det fortsatt er tidlig i april, gjør at Trondheim virker ekstra mørk og grå denne dagen. Kontrasten kunne ikke vært større til den andre siden av vinduet, for inne i Vardesenteret ved St. Olavs er det både varmt og lyst. Og der inne er samtalegruppen i ferd med å bestemme seg for om de ønsker å ha to journalister og en fotograf til stede under dagens møte. Åtte minutter over sju tikker det inn en melding fra Emelie Solheim, en av gruppelederne: «Dere kan komme :)».

NYTT OG NØDVENDIG.

Ung Pårørende, som gruppen heter, er en undergruppe i Ung Kreft. Ung Kreft er en selvstendig organisasjon for unge kreftrammede og pårørende, og samarbeider med Kreftforeningen. Disse gruppemøtene er et tilbud for pårørende til kreft fra 15 år og oppover, og er noe helt nytt i Trondheim. De er også noe nødvendig, mener Emelie.

– Det er en gråsone. Du har tilbud både til de som er yngre og de som er eldre, men ingenting til denne gruppen som nesten er voksne. For du er jo på en måte voksen om du er 20 år, men det er jo kjempe- tungt likevel, å miste noen du er glad i. Emelie var derfor en av pådriverne til å starte gruppen, og driver den nå sammen med blant andre venninnen Ingeborg Sjølie. De studerer begge til å bli sykepleiere, og de har begge opplevd å stå i det selv. Som student og kreftpårørende.

KREFTBOBLEN.

Ung pårørende

• Et tilbud til unge voksne fra 15 år og oppover.

• Undergruppe av Ung Kreft, som tilbyr hyggelig samvær og muligheten til å dele tanker og/eller erfaringer.

• Møtes jevnlig i Vardesenteret ved St. Olavs Hospital.

• Er også et tilbud i Bergen, Oslo, og Tromsø

• Mer info finner du på ungkreft.no/ungparorende

Ingeborg fikk beskjeden om at faren hadde kreft det første semesteret hun studerte i Trondheim. Hun ble usikker på hva hun skulle gjøre.

– Det var veldig rart å ikke være hjemme da han ble operert. Men mamma og andre oppfordret meg om at jeg ikke burde dra hjem på grunn av det, for det var eksamenstid, og da måtte jeg jo ha droppet eksamen. Så det var veldig tøft, i alle fall i starten. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg egentlig skulle ta meg til.

For henne ble dermed løsningen å dykke dypere ned i skolearbeidet.

– På en måte ble det en slags kompensasjon. Jeg konsentrerte meg ekstra hardt om skolearbeidet for å få tankene over på andre ting.

Selv om det var perioder Ingeborg kunne ha reist hjem, valgte hun å bli i Trondheim.

– Jeg vurderte å dra hjem en periode i starten. Men så ville jeg ikke være hjemme heller, for da hadde jeg blitt gående i en boble. I kreftboblen, hvor alt var så tungt. Her kk jeg et avbrekk. Jeg kunne være med venner som ikke visste noe om det, og i alle fall prøve å ikke tenke så mye på det. Så på en måte var det veldig godt å være her også, for jeg styrte helt selv hvem som visste og ikke.

Noe av grunnen til at hun ikke ønsket å fortelle andre om det, var frykten for at hun reagerte «feil».

– Jeg tenkte mye på om reaksjonen min var normal, så jeg var også veldig usikker på hva jeg skulle si til folk, i tilfelle jeg reagerte «feil». Og det er jo helt tullete å tenke sånn, men akkurat der og da tenkte jeg det. Jeg var også bekymret for om jeg ikke reagerte nok, forklarer hun.

Noe av grunnen til at hun ikke ønsket å fortelle andre om det, var frykten for at hun reagerte «feil».

Operasjonen ble vellykket, men å komme hjem var likevel ikke bare enkelt for Ingeborg.

– Det var på en måte veldig godt å få komme hjem og møte pappa. Og få snakke med ham. Men det var på en måte litt ekkelt også. For jeg så for første gang hvor syk og sliten han faktisk var. Så det var godt, og litt rart. Også var det veldig mange spørsmål der hjemme. Det er en såpass liten plass, så alle spør jo. Alle lurte på hvordan det gikk med pappa, og om han kom til å bli frisk. Og vi visste det ikke selv på den tiden.

PERSONLIGE HISTORIER OG FRUKTSALAT.

Vardesenteret

• Et tilbud tilknyttet Kreftforeningen for kreftpasienter og pårørende.

• Har som formål å være møteplass for kreftpasienter og pårørende med aktiviteter som fremmer livskvalitet, velvære, og mestring.

• Flere av de største sykehusene i Norge har et vardesenter. Du finner de ved St. Olavs, UNN, Nordlandssykehuset, Haukeland, Radiumhospitalet, Ullevål, og Stavanger universitetssykehus.

• Mer info finner du på kreftforeningen.no/vardesenteret

Inne på Vardesenteret har den lille gruppen en innsjekk. Deltakerne i gruppen forteller litt om seg selv og sin situasjon. Gruppen består denne gangen av re deltakere, i tillegg til gruppe- lederne. Fire deltakere i fire svært forskjellige aldre. Lokalet møtet holdes i er friskt og varmt. En sofagruppe, et langbord, en kjøkkenkrok, en gasspeis. Det eneste som avslører at dette er en del av St. Olavs er en slags avdeling med brosjyrer.

Etter innsjekken skal det kokkeleres. Frukt er kjøpt inn og skal kuttes. Fløte er kjøpt inn og skal piskes. Ikke lenge etter er alle samlet rundt langbordet med hver sin skål. Samtalen handler først mye om livet som sykepleier, og det er stort sett gruppelederne som snakker. Etter hvert henger noen av deltakerne seg med. Den lettbeinte samtalen om livet som sykepleier glir over i mer seriøse temaer. En av deltakerne er bekymret for om farens sykdom er arvelig. En annen forteller at forholdet til faren har blitt vanskelig etter at moren ble syk. En sier ingenting, men svarer stille da gruppe- lederne spør. Noen av deltakerne er midt oppe i det, mens andre har det mer på avstand. Likevel er de alle likesinnede.

– JEG LIKER AT TING GÅR I ETT.

Emelies mor ble syk da hun gikk siste året på videregående, og hun opplevde å stå midt i sitt eget personlige kaos samtidig som alle tilsynelatende hadde kontroll på livene sine.

– Jeg følte at alle andre hadde planer og tanker om hva de skulle gjøre, mens jeg bare satt der. Mamma var jo syk da man skulle søke skole, og jeg ante ingenting om eller når hun kom til å gå bort. Så det var veldig vanskelig for meg å bestemme meg for noe. Og det var veldig frustrerende, fordi alle andre hadde så mange klare planer. Så for meg var den vanskeligste perioden når hun var syk, for vi gikk jo bare og ventet. Skjer det neste uke, eller skjer det uka etter? Så den biten fra å være elev til å bli student var litt vanskelig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå eller hvor jeg skulle begynne.

Ung kreft

• Et tilbud til kreftrammede og pårørende mellom 15 og 35 år, i tillegg til nærstående og pårørende uansett alder.

• Den er drevet på frivillig basis av unge som selv har opplevd kreftsykdom.

• Har som formål å spre kunnskap om unge berørt av kreft og jobbe politisk for å fremme interessene til unge mennesker som er berørt av kreft.

• Mer info finner du på ungkreft.no

Emelies mor gikk bort den sommeren. To uker etter begynte Emelie på folkehøgskole. Men der studenter ofte snakker om hvor godt det blir å komme hjem til familien i feriene, følte Emelie det annerledes. Hun dro heller til sin søster.

– Jeg reiste hjem et par ganger, men det var ikke noe koselig. Pappa var der med sin nye kjæreste. Det var veldig tøft til å begynne med, så jeg grudde meg skikkelig til å reise hjem. Det var noe som manglet, og det føltes ikke som hjem lengre.

Emelie kjente også på at det kunne være slitsomt å være fra en liten plass, hvor hun ikke kunne kontrollere hvem som visste, og alle ønsket å vite hvordan det gikk.

– Sommeren da jeg var ferdig på folkehøgskolen dro jeg hjem og jobbet. Jeg jobbet i matbutikk, og mange av kundene spurte meg rett ut om hvordan det gikk og begynte å grine da jeg satt i kassa. Mens jeg var på jobb. Det var vanskelig å forholde seg til, så da kjente jeg en trang til å reise bort. Det førte blant annet til at hun yttet til Brasil i en periode, og at hun yttet til Oslo. Og den aktive tilværelsen har hun også tatt med inn i studentlivet.

– Jeg lager nok kanskje mye jobb for meg selv, men jeg liker at ting går i ett. Nå studerer jeg fulltid, jobber 20 prosent, er leder i Studenter mot kreft, og leder i Ung pårørende. Men det er jo noe jeg trives med. Før var det kanskje for å ykte. Jeg yttet jo til Brasil for å ykte litt, men dette gjør jeg fordi jeg er en sånn person. Det er når jeg får litt fri at jeg begynner å tenke, og dagen kanskje blir litt tøff.

Det er når jeg får litt fri at jeg begynner å tenke, og dagen kanskje blir litt tøff.

NOE DE SELV SAVNET.

Ingeborg benyttet seg aldri av noen dialogtjeneste da faren var på sitt sykeste. Men hun skulle ønske hun hadde noen utenforstående å snakke med.

– Jeg skulle ønske at det fantes et tilbud som det vi tilbyr nå.

For jeg ser etterpå hva jeg trengte, og det var akkurat det å snakke med noen som hadde opplevd det samme, som jeg ikke kjente for godt. Jeg slet for eksempel med å snakke med mamma om det. Jeg visste hvor bekymret og redd hun var, så jeg ønsket ikke å belaste henne med mine tanker i tillegg. Vi snakket jo om det, men ikke nok. Så jeg burde snakket med noen utenom. Det er noe jeg har tenkt veldig mye på i etterkant, forteller Ingeborg. Emelie gikk et par ganger til psykolog hjemme.

– Jeg slet også litt med å snakke om det, og ønsket ikke å prate med pappa eller søstra mi. Jeg trengte noen utenforstående å prate med, noen jeg kunne si nøyaktig hva jeg ville til. Begge er enige i at det de nå tilbyr er noe de hadde ønsket selv.

– Pårørende kan fort bli glemt. For fokuset ligger hele tiden på den syke, på å behandle og hjelpe personen på best mulig måte. De stille bak, de kan fort bli litt glemt. Og det er viktig at de blir plukket opp, forteller Ingeborg.

Dette er en av tre deler i en serie av saker om studenter som er pårørende. Les de andre delene her.