Del 2: Så håpløst, så feil, så urettferdig
Brita mistet en av sine beste venner i selvmord. Fire år senere preger det henne fortsatt.
Tekst: Kristian Gisvold og Inga Skogvold Rygg
Tromsø, 2010. Et helt kull sykepleierstudenter har startet på universitetet. For Brita Marie Pedersen betød det en ny og større by, med nye og spennende mennesker. Starten var veldig fin, førsteåret strålende på alle måter. Det var debutuke, studier, og fest.
– Vi ble fort en veldig fin gjeng i klassen. Jeg fikk spesielt god kontakt med Eline, og vi ble veldig gode venner. På slutten av førsteåret fortalte hun at hun slet litt.
– MIN JOBB Å HOLDE HENNE I LIVE.
Førstehjelp ved selvmordsfare
VIVAT er en organisasjon som spesialiserer seg på selvmordsforebygging.
Organisasjonen tilbyr kurs, både lengre kurs og lynkurs, til organisasjoner og grupper.
Tanken er at for å forebygge selvmord, må flere bli trent opp til å oppdage mennesker i selvmordsfare.
Mer info finnes på vivat.no
Brita var en av få personer Eline hadde betrodd seg til. Andreåret ble verre. Hun ble først innlagt frivillig, deretter ved tvang. Hun prøvde flere ganger å ta livet sitt.
– Den ene gangen var da hun var på permisjon fra en tvangsinnleggelse på sykehuset. Vi hadde en slags avtale med det sykehuset om at jeg skulle ha kontakt med henne mens hun var hjemme. Det var litt tøft, jeg hadde ikke lyst til å ha det på meg.
De ringte etter en ambulanse som kjørte henne til sykehuset, hvor hun havnet på intensivavdelingen. I tiden fram mot sommerferien ble det ere slike turer, enkelte ganger måtte Brita selv kjøre henne dit.
– Jeg gikk rundt i frykt hele tiden, jeg var hele tiden kjemperedd for at de skulle ringe og si at hun var død. På et tidspunkt følte jeg at det var min jobb å holde henne i live.
BEDRE HVIS HUN VAR BORTE.
Like før sommerferien fikk Brita beskjeden hun hadde fryktet.
Hva gjør du hvis du tror noen du kjenner vurderer selvmord?
Snakk med vedkommende, vis at du bryr deg, og ta det vedkommende sier seriøst.
Hvis situasjonen er akutt, ring legevakt, fastlege, eller 113.
Les mer her
– Det var den kvelden jeg skulle pakke før vi skulle ta ferie. Jeg kk melding, og på en måte ble jeg litt, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Selv om jeg på ingen måte var letta over at hun var død, så ble jeg litt letta over at det i alle fall ikke var på min vakt.
Brita tror ikke Eline egentlig ville dø, men at hun ikke taklet det å leve. På en anonym blogg hadde hun skrevet om hva hun var for de rundt seg, og at alt ble mye bedre hvis hun var borte.
– Men vi ble jo helt ødelagt da hun døde. Det er re år siden nå og jeg tenker på henne hver dag, hele tiden.
HELT APATISK.
Fakultetet hjalp til med minnestunden.
– De ordnet prest og lokale. Så var det en veldig ink lærer som snakket om henne.
Utover det fikk ikke Brita oppfølging av skolen, men gikk til en rådgiver som Eline hadde anbefalt henne å gå til hvor hun fortsatte nesten hele tredjeåret. Kontrasten fra det bekymringsløse førsteåret til det vanskelige andreåret og tunge tredjeåret ble stor.
– Alt på skolen minte om henne: klassekameratene, foreleserne, kantina, alt. Jeg kk meg sommerjobb i noen uker den sommeren, og den husker jeg ingenting av. Jeg var bare helt apatisk.
HYSTERISKE GRÅTEANFALL.
Brita hadde kjæreste i Trondheim og tilbrakte så mye tid hun kunne på besøk hos ham.
– Jeg ville bare bort. Ikke nødvendigvis bort fra Tromsø, men bort fra alt. Det var den følelsen av håpløshet som satt så sykt. Det var ikke meningen at det skulle skje. Hun var så ung, og vi hadde så mange planer.
Hun var mye borte fra skolen og fikk hysteriske gråteanfall hvor hun bare lå og hylte i puta.
– Det var ikke trist. Eller, det var det jo også. Men det var så håpløst, så feil. Så urettferdig.
TA VARE PÅ HVERANDRE.
Fire år etter sitter tapet fortsatt i.
– På merkedager har jeg det enda veldig tøft. Og når det skjer noe sånt på jobben tar jeg meg veldig nær av det.
I en så stor gruppe som studentene er, tror Brita det er viktig at man tør å se hverandre og å fjerne tabu. Det koster fremdeles litt å snakke om psykisk sykdom og selvmord.
– Hvis man ser at noen sliter, så prat med dem. Du vil aldri trigge noen til å gjøre noe ved å stille riktig spørsmål. Hvis du tenker at noen er suicidal så vil du aldri sette griller i hodet på folk hvis du spør om de noen gang har planlagt å ta livet sitt.
I stedet gir det deg muligheten til å få dem til å søke hjelp.
– Det trenger ikke være en ekstra belastning. Men i alle fall se hverandre, det er essensen i det. Ta vare på hverandre.
Dette er en av tre deler i en serie av saker om studenter som er pårørende. Les de andre delene her.
