Del 3: Ismennesket

Tekst: Kristian Gisvold og Inga Skogvold Rygg

– Det begynte med enkle ting, ting hun fant i skapet hjemme. Så eskalerte det til spraybokser og piller, sier Kaia.

Det tok lang tid før resten av familien skjønte noe. Til slutt gikk ikke historiene til Lisa opp med hverandre. Da hun var 13 ble rusmisbruket til slutt fanget opp, men da var det allerede så alvorlig at det var vanskelig å håndtere.

– Hun hadde et ekstremt sinne. Å være rundt henne var rett og slett ubehagelig, også som søster. Det ble veldig mye støy hjemme, mye bråk. Og så var det jo de gangene vi ikke visste hva hun dreiv med, når hun plutselig ikke kom hjem. Det ble mange våkenetter, sier hun.

OVERDOSER, KNIVSTIKKING, OG SKYTINGER.

Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP)

• LPP er en landsdekkende forening som tilbyr rådgivning og noen å snakke med til pårørende innen psykisk helse.

• På LPPs hjemmesider er det også en kunnskapsbank med Stortingsmeldinger, NOUer, fagartikler, statistikk, rapporter og annet innhold.

• Møtes jevnlig i Vardesenteret ved St. Olavs Hospital.

• LPP er også delt inn i flere lokallag.

• Mer info finner du på lpp.no

Etterhvert fikk Lisa plass på avrusning. Det skulle bare gjøre vondt verre. Snart ringte kriminelle bander opp Kaia på jobb for å kreve inn penger søsteren skyldte dem.

– Til slutt måtte jeg ha skjult nummer og skjult adresse. Jeg måtte skjerme meg selv veldig, sier hun.

Da Kaia var 19 år flyttet hun hjemmefra. Til en ny by. Hun beskriver det selv som noe av det beste som kunne skjedd. Her var hun skjermet fra mye av det som skjedde. Likevel ble det flere turer til psykologisk avdeling i hjembyen, og man ikke visste hvordan det kom til å gå.

– Lisa kom inn etter overdoser, knivstikking, og skytinger. De hadde drevet og kuttet hverandre opp og sydd hverandre igjen, dopa hverandre ned, hun ble voldtatt og skutt med luftgevær, sier hun.

SKULLE IKKE FYLLE 20.

I ny by begynner Kaia på førskolelærerstudiet og blir aktiv i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP).

– Jeg har jobba ganske mye for å få fram viktigheten av de som står på siden. Noen må ta tak i det, for det ender jo med at en blir syk selv. Det var så mange telefoner om at nå går det ikke bra, vi vet ikke om hun våkner igjen. Jeg har vel tatt farvel tre ganger. Og det er til lillesøstra mi.

To dager før julaften forsvinner Lisa, bare en måned etter forrige sykehusopphold. Ingen finner henne, og panikken sprer seg.

Jula 2012 var Lisa 19 år og Kaia 21. To dager før julaften forsvinner Lisa, bare en måned etter forrige sykehusopphold. Ingen finner henne, og panikken sprer seg. Til slutt finner moren henne i sengen i omsorgsboligen hvor hun bodde, bevisstløs, i sitt eget spy og urin.

– Hun hadde ligget der ganske lenge. Så da var alle nok en gang på sykehuset, ved senga, uten å vite om hun kom til å våkne.

Organene til Lisa tålte ikke det livet hun levde. Legene ga Kaia og familien beskjed om at hun aldri kom til å fylle 20.

HJERTET PÅ UTSIDEN AV KROPPEN.

Nå begynte Kaia å kjenne på belastningen. En dag hun kom på skolen kom hun seg plutselig ikke inn døra.

– Det bare svartnet helt for meg, og jeg bare stod der. Jeg ble kjempedårlig, fikk tåkesyn og helt panikk, så når jeg først begynte å klare og bevege meg litt snudde jeg meg og dro hjem.

Kaia havnet på sykehuset med hjertearrytmi. Hjertet hennes dunket bokstavelig talt på utsiden av kroppen. Det var ekstremt ubehagelig og vondt.

– Akkurat den uka hadde vi hundre prosent oppmøte på skolen. Obligatorisk.

Dermed mistet hun skoleplassen.

VENDEPUNKTET.

Det neste året ble preget av angst og depresjon.

– Akkurat på det tidspunktet jeg slutta, så hadde jeg ikke vært i stand til å gå på skolen. Da var angsten så ekstrem at jeg lå for det meste hjemme.

Men det som ble en stadig mørkere hverdag for Kaia skulle vise seg å bli redningen for Lisa.

– Hun så alvoret i det, og så at jeg også ble ganske syk av det. Vi hadde jo dette veldig nære båndet, så selv om det skulle så mye til klarte hun å se gjennom det til slutt. Hun trappet ned, fikk ordnet avrusning og nesten bare bestemte seg en dag.

Med god hjelp fra sykehuset, dyktige leger, og riktige medisiner klarte hun å trappe ned. Og fylte til slutt 20 år.

MÅTTE FINNE HJELP SELV.

Kaia tilbrakte mye tid i kognitiv terapi. Terapeuten hennes sa i ettertid at hun aldri hadde møtt et kaldere menneske enn det Kaia var første gang hun gikk inn døra.

– Det var akkurat som en rullgardin bare var nede, det var ingenting. Det var ikke noe følelser, det var ikke noe mimikk. Jeg var iskald.

Men hjelpen måtte hun finne selv. Med unntak av en rådgiver som hjalp henne med godkjenning av undervisning og praksis, fantes det ikke noe informasjon om noe behandlingstilbud univsersitetet kunne hjelpe med.

– Jeg skjønner at det er vanskelig på universitetet. Når det er 160 stykker i forelesning, hvem skal du henvende deg til? Du kjenner ikke lærerene dine. Men det kunne jo gjerne vært litt bedre reklamert for det. Det sto jo ikke om at de hadde en sånn avdeling noe sted.

– DET HAR HATT ALT Å SI

Etter et år kom Kaia tilbake på skolebenken. Det ble tøft, men det gikk.

– Det har sittet i hele veien, men ting funket bedre og bedre, og til slutt finner du veier du kan gå.

Kollektivet ble en viktig støtte for henne. Tre barndomsvenninner som også kjente lillesøsteren godt dyttet henne opp og fram, dro henne med ut og godtok alltid at hun ikke orket å være med hele kvelden.

– Det har hatt alt å si. Jeg var jo veldig ensom, selv om jeg bodde med de hadde jeg den veldig vonde følelsen hvor du mister gnisten for alt rundt. Du hater å gå på butikken, for da møter du folk. Du føler at du er til bry for alle.

SOLSKINNSHISTORIE.

Hun kom seg gjennom, og fullførte utdannelsen ett år på etterskudd. I dag er hun på et bra sted.

– Jeg har jo kommet meg gjennom det. Jeg går på skole, har full jobb, leilighet, og alt mulig. Alt har på en måte endt bra. Men det blir mye grining. Når jeg ser lillesøster, alle de små gledene, livsgnisten, så sitter det veldig nært enda.

I dag har Lisa samboer, leilighet og ei lita jente på halvannet år. Hun tar igjen tredje klasse videregående og har det veldig bra.

– Så tross alt har det endt opp som en solskinnshistorie, men veien dit har vært veldig lang og veldig tøff, og mange har stussa på hvorfor det ikke ble fanget opp noe sted, sier Kaia.

– Mange har stussa på hvorfor det ikke ble fanget opp noe sted.

DE ENKLE SPØRSMÅLENE.

Hun jobber selv innenfor psykologihelsetjenesten, og på jobb ser hun alltid etter de pårørende. Hvem er det som tar vare på dem? Når de nærmeste er syke, hvem er det som skal ta vare på den som er sykest?

– Det er ganske mange instanser som har vært inne, det er veldig merkelig at de ikke har stilt noen spørsmål: Hvordan går det egentlig hjemme? Eller til mamma: Føler du at du strekker til? Hvordan går det egentlig om dagen? Mange ganger kunne det lettet veldig mye om man hadde spurt de enkle spørsmålene.

Kaia og Lisas navn er endret i teksten.

Dette er en av tre deler i en serie av saker om studenter som er pårørende. Les de andre delene her.