Derfor er jeg kortfilmnerd

Du visste kanskje ikke at det finnes en egen kortfilmfestival. Det gjør det. Det har blitt vist kortfilm her i Trondheim siden 1988. Over 200 filmer vises her, hvert år. «200 filmer?!» tenker du sikkert, «Da er det greit at de er korte, ellers strekker jo ikke tida til! HAHAHA!»

Helt riktig kjære leser: ellers strekker faktisk ikke tida til. Du har jo tid til å komme deg ut av lesesalen litt. Det er ikke eksamen enda, det er faktisk bare starten på semesteret. Vent, du er jo ikke i lesesalen, du er ute og drikker opp storstipendet du. Ja, i så fall vil jeg komme med en liten anmodning om noe du kanskje kunne investert i. Du gjettet riktig: Minimalen! Dersom du ikke er overbevist av den argumenterende tonen jeg har i denne teksten, tenkte jeg å dele en opplevelse jeg selv hadde på Minimalen, for sju-åtte år siden – sånn at du kan leve deg inn i hvordan det er å dra på filmfestival og greier.

Jeg var rundt 16 år gammel, og hadde forvillet meg inn på en kortfilmvisning. Programmet for denne visningen bestod av rundt 6 filmer av ulik lengde, slik at summen ikke ble mer enn en vanlig kinovisning. Husker blant annet en kanadisk tegnefilm, der publikum nesten datt av stolene, fordi den var så artig. Det var en annen film jeg bet meg merke i, som jeg husker enda; en rumensk novellefilm. Handlingen gikk i korthet ut på at en far og en sønn skal dra for å fikse en TV. Det er en stor, gammeldags, firkantet boks av et fjernsyn, og de bærer det i mellom seg: gjennom myr, gjennom skog, over et søkk; der de må balansere over en planke, og inn til byen der de skal. Inne i byen sitter gutten ute og venter mens far er inne på verksted; der han tar et par sigaretter og snakker med eieren. Fjernsynsapparatet fikses, og de tar den samme selsomme turen tilbake igjen: ut av byen, balanserende på planken som er lagt over søkket, gjennom skogen, gjennom myra og tilbake til huset sitt. I siste scene sitter gutten og ser på et program om krokodiller, mens far roper fra middagsbordet at han må komme seg inn og spise nå. Bildekvaliteten på fjernsynet er så dårlig at man lurer på om det i det hele tatt var verdt bryet, men av iveren i ansiktet til den lille gutten er det åpenbart.

Denne filmen varte ikke lenger enn 22 minutter, men har vært med meg i snart ti år nå. Jeg hadde aldri kommet til å planlegge noe sånt, og det er nettopp dette som er sjarmen med å dra på filmfestival. På filmfestival kan du finne filmer du ellers ikke ville sett, fordi om man bare setter seg inn i en kinosal, uten noen formeninger om hva som skal skje, da vil man få en helt annen opplevelse av filmen. Dersom filmen er dårlig varer den jo ikke lenger enn rundt 20 minutt, som regel ikke mer enn 10, og tro meg; de gode filmopplevelsene veier opp for de dårlige.

I år har faktisk de to forhenværende NTNU-studentene Astrid Thorvaldsen og Erik Paulsen laga filmen Förändring Fryder, med Atle Antonsen i hovedrollen. Denne filmen er med i det Nordiske Konkurranseprogrammet, som vil si: ikke bare har de filmen sin på festival, men de kan også vinne pris. Det blir folk av Dragvollinger óg si. Bare på grunn av dette faktum synes jeg du skal dra på festival, selv om du går på en annen campus enn Dragvoll (ja, kom igjen liksom). Levra di har godt av å hvile litt, det vet du like godt som meg. Kom innom, slå av en prat, så kan det hende du blir filmnerd du også.