Er noen av dere psykologer?
Etter å ha unngått å sjekke ut bandet grunnet fordommer mot navnet deres, angret jeg meg da den første bølgen punkrock skylte over meg.
Tekst: Turi Haugland, Radio Revolt
The Good, The Bad & The Zugly - Lobbyen - 1. mars
2. februar slapp The Good, The Bad & The Zugly ut sitt debutalbum Anti World Music på det solide Oslo-labelet Fysisk Format etter fire vellykkede sju-tommere. Anerkjennelsen kom deretter på løpebånd og det ble ikke spart på ros i albumanmeldelsene. Dette er Oslo-punk, gjenopplivet av fem gutter fra Hadeland. Og det var all praten som gjorde at jeg tilslutt, etter å ha kommet over bandnavnet atter en gang, svelget mine fordommer og sjekket de ut.
Eaters var oppvarmingsband denne stormfulle kvelden – trøndere bosatt i Oslo på hjemmebesøk. Etter en oppfordring (eller var det en kommando?) til publikum om å komme seg nærmere scenen kastet vokalisten seg usympatisk over fremste rad så ølen fløt. Derfor ble alle stående i hesteskoformasjon hvor vokalisten rølpet rundt den neste timen. Eaters gjorde et schizofrent sett der de, uten skrupler, gikk fra punkrock til skatepunk og tilbake igjen.
The Good, The Bad & The Zugly gikk på scenen en halvtime etter Eaters. To minutter senere ble lampa over scenen knust av en gitar. Tre minutter etterpå kastet første rad seg over scenen og vokalist Lars Dehli.
Om det var tvil om Eaters var hovedbandet eller oppvarmingsband da de gikk på, ble den umiddelbart fjernet øyeblikket første akkorden smalt. Raffinert Oslo-punk/hardcore, tight som skinnbuksene til faren din på 70-tallet. Effekten av lydveggen som slo meg kan bare sammenlignes med en svær shot Ratzeputz: et slag i trynet etterfulgt av en dyssende, vedvarende nummenhet.
”Er noen av dere psykologer!?” skrek Lars før han satt i gang låta ”Social Paranoia” fra EP-en ”Sitter Fast i Hælvete”. Denne og ”Call The Cops” fra den nye skiva skilte seg mest ut.
Senere, mens toalettbåsen dirret rundt meg lurte jeg på hvordan de hadde klart å vedlikeholde tempoet under hele konserten. Var det bandet, moshpit-en eller det voksende testosteronnivået (det var høy pølsefaktor på konserten)? Eller var det kanskje Lars Dehlie og gitarist Kim Skaug sin fortjeneste, der de raste omkring på scenen som om det var deres siste dag på jorda?
Uansett fortjeneste, svetten dryppet fra taket da Svartlamoens lokalbefolkning stormet scenen under siste låt. Alt i alt, en sårt trengt dose fin, fin hardcore som ristet liv i en vinterkald skrott. En rusende opplevelse som det er lett å bli hektet på, og det tror jeg at jeg har blitt. Jeg håper på en like ladet gjenforening i fremtiden.
