Grå og platt underholdning

I forkant av visningen hadde mine forventninger til Fifty Shades of Grey bygget seg opp. Ikke fordi jeg har lest boken, for det har jeg ikke. Ikke fordi jeg forventet et filmatisk mesterverk, for det gjorde jeg ikke. Men etter mediestormen den siste tiden om boikott og fordømming av filmen som etter sigende nedverdiger kvinner og romantiserer misbruk, forventet jeg å i det minste føle meg litt støtt. I lys av dette sitter jeg igjen med en følelse av at filmen var platt og tam.

Manglende intensitet

I Fifty Shades of Grey møter vi Anastasia Steele, en ung og uskyldig litteraturstudent. Ved en tilfeldighet møter hun den mystiske forretningsmannen Christian Grey. Klisjeene lar ikke vente på seg idet de to hovedpersonene innleder et forhold. Likevel viser filmen en noe annerledes gutt-møter-jente-historie, der hovedtematikken blir forskjellene mellom karakterene og deres ønsker. Eller forskjellen i seksuelle preferanser, om du vil. Christian vil at Anastasia skal skrive under på en kontrakt som sier at han kan gjøre hva han vil med henne på sitt “lekerom”. Ana derimot, vil ha et normalt og velfungerende forhold med middag og roser. Dette er for Grey uaktuelt. En uimotståelig tiltrekning fører til at karakterene ikke klarer å holde seg borte fra hverandre til tross for uenighetene.

Filmen handler i stor grad om den seksuelle spenningen mellom hovedkarakterene. Lange blikk og oppbyggende musikk understreker stemningen, og det funker sånn noenlunde. Det blir overflødig at Ana biter seg i leppa sju til åtte ganger før noen form før fysisk kontakt finner sted. Kommer du på kino for å beskue den omdiskutert store andelen sexscener i filmen, er det mulig du blir skuffet. Det er riktignok mye nakenhet og sex, men det var absolutt ikke så drøyt som forventet. Det er likevel ikke en film du nødvendigvis vil ta bestemor med på.

Overfladisk og simpelt

Skuespillerprestasjonene er som så. I begynnelsen av filmen er det vanskelig å si om Dakota Johnson i rollen som unge Ana spiller en klein, usikker jente, eller om hun simpelten bare er en klein og usikker skuespiller. Kjemien mellom henne og motspiller Jamie Dornan er riktignok tilstede. Det ser ut som de to skuespillerne gjør en bedre prestasjon sammen enn de gjør hver for seg.

Gjennom hele filmen får vi vage antydninger om at Grey er en kompleks mann. Det er klart rom for å bygge mer på hans mystiske personlighet, men resultatet er overfladisk. Dette gjør at karakteren ikke blir så spennende som en skulle tro, og man blir ikke sittende låst fast i stolen i et forsøk på å prøve å forstå den sjefete forretningsmannen. Filmen lyktes ikke med å spille på det psykologiske aspektet ved karaktene og deres forhold, og det utgjør en klar svakhet i en såpass handlingsfattig film.

Oppsummert er Fifty Shades of Grey en greit underholdende film, selv om wow-effekten uteblir på alle områder. Filmen vil sikkert falle i smak hos fans som ikke er for opphengt i bokas detaljer, men for oss andre er det verre. Mangelen på dybde er uengasjerende, og jeg har vanskelig for å se hvordan den kan gjøre særlig sterkt inntrykk på noen.