Jakten på det spiselige

Det er like før én dag går over i en annen. Både Bunnpris, Coop og REMA 1000 har for lengst slukket lys og låst sine dører. Vi sitter klare for sjørøvertokt i skuta vår, som for fantasiløse mennesker ser ut som en vanlig varebil. I bagasjen ligger typiske sjørøverting som plastikkhansker, bæreposer og pappesker klare. Kapteinen, Ask Lindal og hans medsjørøver Hanne Nes Reiersen har kartet klart og hver sin lykt for å se det vi leter etter. Nøyaktig hva de to ønsker å finne i kveld er usikkert, men det er ingen tvil om at vi i kveld skal ut på leting. Leting etter gjemte, friske og fullt spiselige skatter.

– De første gangene med dumpsterdiving er som å være på sjørøvertokt. Man er spent på hva man vil finne, sier Ask engasjert.

I kveld skal vi ta hans faste rute. Både han og Hanne har drevet med dumpsterdiving i snart ett år, og det er ingen tvil om at de er erfarne når man ser hvordan de håndterer containerne og deres kunnskap om holdbarhetsdatoer og matvarer. Ved første stopp har vi kjørt på baksiden av en Bunnprisbutikk, og parkert ved kveldens første skattekiste.

I protestens navn

Det er flere gode grunner til å dumpsterdive. Først og fremst gjør Hanne og Ask det i protest mot dagens ekstreme bruk-og-kast-samfunn.

– For all maten som kastes kunne man matet alle de som sulter. Det blir jeg oppgitt av, sier Hanne.

Jammen er det mye fin, spiselig mat som kastes. Yoghurt, juice, brød, grønnsaker og kjøttvarer er det særlig mye av. Disse er varer med en best-før-dato som får dem kastet ut fordi butikken ikke kan selge utgåtte varer. Brødene er kastet ut av en enkel grunn: de er ikke dagsferske. Også andre ting som en tipakning med Capri-Sonne og en Smarties-julekalender har blitt kastet. Ja, det er virkelig noen skatter som fortjener en ny sjanse.

– Noen tror vi tar halvspiste epler og kutter av det som er dårlig. Sannheten er at mye av det som kastes er veldig fin mat, meddeler Ask.

Siden han startet for snart et år siden har han klart seg på mat fra søppelcontainere. Til tross for at de begge synes det er greit å spare penger, er dette kun en bieffekt, forteller de. Både Hanne og Ask er aktive i Grønn Ungdom og Grønne Studenter, og veldig opptatt av miljøet. En av tingene de protesterer mot, er sløsing av ressurser.

– Ser man på hvor mye som kastes er det mange ressurser som kunne blitt brukt annerledes. Et eksempel er kjøttproduksjon. Hvis man regner hele prosessen fra såkorn til biff, brukes det et sted mellom 1200-1500 liter vann per kilo kjøtt. Når dette da kastes er det helt bortkastede ressurser, sier Ask.

– Det er en verre forbrytelse å kaste så mye mat, sier Hanne bestemt.

Lommekjent

– Æsj, denne pleier ikke å være låst, sier Ask oppgitt.

Men med Hannes hjelp får de likevel til å åpne skattekisten. Hun holder mens han kryper ned i containeren. Det første Hanne uttrykker når hun ser ned i containeren er glede.

– Åh, kake!

Forventningen av intens søppellukt er nærmest fraværende, og inni befinner det seg en variasjon av mat fra de fleste kategorier i butikken. Ved neste container uttrykker Hanne at «her er det en sånn vanskelig en». Til tross for en vanskelig åpnemekanisme tar det ikke lang tid før containeren er åpen og to rumper stikker i været. Poser og esker fylles gradvis opp, og disse fyller igjen stadig mer av varebilens store bagasjerom. Like ved er det enda en container, hvor vi får beskjed om å være litt ekstra stille.

– Hun som bor rett ved butikken kom en gang ut og spurte hva vi drev med, hvisker Hanne.

Det hele blir nokså komisk, når containeren skal åpnes i stillhet.

– Så sa vi at det var så mye fin mat som bare var blitt kastet, men hun ville ikke at vi skulle ta det, forteller Ask videre.

Det hadde vist seg at damen selv hadde kastet den fine maten. Med dette ble det en varsom dumpsterdiving på denne stoppen, i redsel for at den skumle damen skulle høre det.

Ask er tydelig kjent i området, og har vært på de ulike stoppene mange ganger. Hans stålkontroll bevises da han utbryter at «oi, her har de byttet tilbake til sin forrige container.»

Ikke bare mat

Friganisme er en livsstil basert på begrenset deltagelse i den konvensjonelle pengeøkonomien og fokus på minimalt forbruk av ressurser. De fleste studenter som driver med dumpsterdiving fokuserer derimot først og fremst på mat.

– En gang fant jeg tre 19-tommers TV-er som noen hadde kastet. De var alle i helt fin stand, forteller Ask.

Han tar også frem Lindex som en butikkjede som kaster mye klær.

– Politisk er dette et tegn på et system hvor man må kaste for å få produsert nye ting. Det er rett og slett lite fokus på realverdien, mener han.

Stadig modigere

Hanne mener hun har blitt modigere etter snart et år som dumpsterdiver.

– Det var både flaut og skummelt i starten. Flaut å fortelle venner, og skummelt både med selve prosessen og å ta mat som kunne være dårlig, sier hun.

Noen erfaringer har gjort henne modigere.

– En gang jeg var ute og dumpsterdivet var jeg veldig nervøs. Da jeg hørte en bil, hoppet jeg oppi containeren og gjemte meg – helt til jeg så at det bare var brøytebilen.

Et skikkelig kjøttmarked

Vi nærmer oss slutten på dagens tokt. Alle varene er satt ut på en av Gløshaugens mange trapper. Både Ask og Hanne er enige i at de kanskje har tatt seg vann over hodet denne gangen. Det er mye mat.

– Jeg pleier å ta med litt mat hjem til de andre i kollektivet, sier Hanne.

Ask, som er storfornøyd med kjøttet han finner, og har ofte fryseren full.

– En gang hadde jeg fryseren full av hamburgerkjøtt, og inviterte venner på grilling. Det var ingen som trodde at det kom fra søpla, og da de fikk vite det var det ingen som brydde seg, sier han fornøyd.

Anbefales sterkt

Gjennom hele denne sjørøverjakten har både Hanne og Ask vært tydelig oppgitt over hvor mye bra mat som kastes. Stadig flere driver med dumpsterdiving, og de anbefaler flere å prøve det. Som førstegangs dumpsterdiver denne kvelden kan jeg bekrefte på vegne av meg og fotograf at det er som å være på sjørøverjakt.

Etter å ha fylt kjøleskapet «Arne» på Gløshaugen stappfull, er sjørøvertokten over for denne gang. Hannes tursekk er full, Asks tidligere fulle varebil har noen esker med hjem, og til og med fotograf og journalist vandrer hjem med poser i begge hendene. Disse kan på ingen måte kalles søppelposer.