Luke 18: 5 filmer og serier som forkorter adventstida

Nå som de fleste av oss har levert eksamen, og juleroen begynner å senke seg, kan det være fint å gripe anledningen til å slappe godt av. Filmofil anbefaler at en finner fram laptopen, ipaden eller TV-en, fyller en kopp halvfull med gløgg. Fyller på med rødvin til det nesten renner over, og koser seg med en, eller alle, av følgende:

Love, Actually

Vi er så feige at vi åpner med en moderne klassiker. Det er imidlertid ikke uten grunn at Love, Actually har fått dette stempelet. I en tid hvor pessimisme og terrorangst preget verden klarte den å vise at ting kan være kos også. Man sitter igjen med en blåøyd og håpløst optimistisk tilnærmelse til verden. Den forteller mange historier om mennesker i ulike livssituasjoner, og det som ligger i bunn er at uansett hva som er forskjellig, så er det viktigste av alt å tilbringe tid med dem man er glad i. Den viser at kjærligheten når lengst, og at våre mangler til tross er vi ikke så halvgærne vi mennesker. Dessuten har den Hugh Grant, Keira Knightley, Martin Freeman, Bill Nighy, Colin Firth, Emma Thompson, Alan Rickman og mange flere av Storbritannias mest sjarmerende skuespillere med på laget, og da kan det jo ikke bli annet enn bra.

Black Mirror: White Christmas

Fra håpløs optimisme til nihilistisk teknofobi, Black Mirror er en serie som tar for seg ulike aspekter ved den raske teknologiske utviklingen vi i dag er en del av. Hvor galt det kan gå når folk får være folk. White Christmas er deres vri på den britiske tradisjonen med å ha juleepisoder av TV-serier, og i kjent stil drar de oss ned i fortapelsen. To menn sitter på en hytte langt uti ingenmannsland, begge har rømt fra hendelser i fortida. Det er jul, og de forteller hverandre historier om hvordan de endte opp der de er.Det er alt man kan fortelle om plottet uten å ødelegge opplevelsen. Teppet dras ut fra under føttene dine flere ganger i løpet av episoden. Akkurat når du tror vi har nådd ytterpunktet av hvor kjipe teknologien kan la oss være mot hverandre, går serien litt lenger. Der Love, Actually viser oss hva folk er villige til å ofre for kjærligheten og familien, viser Black Mirror oss hvem vi er villige til å ofre. Det er science fiction som føles som om det bare ligger noen få år fram i tid, og som får det til å virke som om det ikke bare er positivt at vi snart har lagt enda et år bak oss.

A Very Murray Christmas

Da var vi tilbake til kos igjen. A Very Murray Christmas er en julefilm Netflix lagde i fjor, med ingen ringere enn Bill Murray i hovedrollen som seg selv. Han skal lage et juleshow, men på grunn av en gedigen snøstorm og dårlig planlegging blir han sittende innsnødd på et hotell. Sammen med et knippe hotellgjester og de ansatte ved hotellet. De blir tvunget til å lage sin egen julefeiring med tingene de har til disposisjon. De har det artig og synger sammen, og på et tidspunkt drømmer Bill seg bort og ser for seg hva juleshowet kunne ha vært. Bill Murray er like karismatisk som alltid, og filmen har mange kjempegøye cameos av ulike kjente og mindre kjente skuespillere underveis. Den finner kanskje ikke opp hjulet på nytt, men den er akkurat koselig nok til at den er vel verdt å se.

Downton Abbey.

Hva det er vet jeg ikke, men det er noe med britisk kostymedrama som skriker jul. Spesielt Downton Abbey. De har noen juleepisoder som er vel verdt å se, med det anbefales å få med seg hele serien. Den følger familien Crawley på 1910-tallet, og utfordringene de møter når de må forholde seg til at det rigide britiske aristokratiet møter den moderne verden. Serien har et stort og variert karaktergalleri, med mange forskjellige personligheter fra både tjenerskapet, middelklassen og adelen. Man ender opp med å bli glad i dem alle sammen. Den klarer å gå balansegangen, og til tider omhandler noenlunde alvorlige tema. Det føles likevel aldri for tungt eller alvorlig. Alt ordner seg, alle er gode på bunn, og familien er en god greie.

NTNUs Julehilsner

Greit, det er strengt tatt ikke film eller tv-serie, og det blir kanskje litt propagandatendenser her. Likevel, er det er én ting NTNU er skikkelig flinke til, så er det å skryte av seg selv. Hver advent lager de en musikkvideo, hvor en julesang arrangeres og framføres av studenter ved institutt for musikk, og det er forbanna fint å både høre og se på. Stjernesludd viser bilder fra NTNUs campuser, variasjonen som finnes mellom ulike studenter, og Trondheim om vinteren. Baby, it’s cold outside er en genderbendet versjon av sangen, hvor de to forskjellige stemmene i sangen akkompagneres av henholdsvis et jazzband og et kammerorkester. Sangerne lever seg godt inn i rollene, og klarer å formidle en fin handling som treffer de ulike sjangeruttrykkene knallbra. Little drummer boy viser snøkledde naturlandskap, og minner oss om at det er en grunn til at Frozen foregår i Norge. alle er flott filmet, og inneholder latterlig fin musikk.

Herregud, vi glemte Frozen. Jaja. Se Frozen, den er dritbra.