Nesten personlig

-Hva skal vi snakke om, vil Hadia Tajik vite idet vi setter oss ned.

Vi møter Tajik foran Hovedbygget på Gløshaugen og tar henne med ned mot parken. Vi finner oss til rette på en benk med utsikt over Trondheimsfjorden.

— Vi vil bli bedre kjent med personen Hadia Tajik og få vite historien bak en ung fremadstormende politiker.

Det svaret virker hun fornøyd med. Tajik har nemlig en imponerende CV. Rogalandsjenta har på bare 32 år opparbeidet seg en politisk karriere som de færreste klarer på et helt liv.

Brownies og studier

– Hvordan var du som student?

– Flittig.

Enkelte vil kalle det en underdrivelse. Med to mastergrader, i både jus fra UiO og menneskerettigheter ved Kingston University i London kreves det mer enn bare hardt arbeid.

– Hvor fant du motivasjonen?

– For å være helt ærlig, så fant jeg motivasjonen i å spise brownies. Jeg hadde som en fast greie at jeg kunne spise én brownie på Kaffefuglen hver dag, og det var slik jeg kom meg gjennom lange dager på lesesalen.

Tajiks politiske rådgiver følger med på intervjuet. Med et skjevt lite smil om munnen, fester han blikket ned i bakken mens han rister lett på hodet. Tajik selv greier ikke å holde tilbake latteren.

– Haha, det synes Svein Tore var litt trist faktisk, sier hun og gløtter bort på sin rådgiver.

I ungdomstida var hun aktiv i AUF, men hun meldte seg ut av partipolitikken ettersom hun hadde ambisjoner om å bli journalist. Hun dro også etterhvert utenlands.

— Studiet i England formet nok mange av de politiske tankene og holdningene jeg har i dag. Det er kanskje ikke noe man ser mens man studerer, men som jeg først ser i ettertid hvor mye har hatt å si for mitt syn i en del politiske veivalg.

Med Jens i røret

Allerede som 23-åring ble Tajik oppringt av statsråd Bjarne Håkon Hansen. Han tilbød henne jobb som politisk rådgiver.

— Som journalist kan man være med på å sette ting på dagsordenen, men som politiker kan man faktisk gjøre noe. Man har mulighet til å være med på å forme samfunnet.

Hun forteller at hun tenkte mye på hvordan hun skulle løse oppgaven som sto foran henne.

— Min oppgave som rådgiver var å gi råd og være den som stilte de riktige spørsmålene. Min bagasje var jo en annen enn Bjarne Håkon Hansen sin, og mitt bilde av Norge var derfor annerledes, reflekterer Tajik.

Etterhvert ble hun lagt merke til av daværende statsminister Jens Stoltenberg, og ble i 2008 tilbudt jobb som en av hans nærmeste rådgivere.

— Det var surrealistisk da jeg plutselig hadde Jens i røret. Jeg husker at jeg tenkte at «nå høres du helt ut sånn som du gjør på radio, det er bare det at du snakker i telefonen min», sier hun og ler høyt.

Tajik ble tidlig minister. Hun forteller at hun derfor i ung alder måtte lære seg å stå for prinsippene sine, og ikke bli drevet av andres agenda.

— Når jeg en gang skal slutte å være politiker, så vil jeg se tilbake og være enig med meg selv om at jeg fikk gjort det jeg ville gjøre og sagt det jeg ønsket å si.

UBEHAGELIGE SANNHETER.

— Hvilken jobb har gjort deg mest lykkelig?

Tajik blir stille.

— Det var da svært så eksistensielle spørsmål jeg skulle bli stilt her i dag, sier hun og blunker.

Et helikopter kommer betimelig flygende over Høgskoleparken. Lyden fra rotorene overdøver samtalen, og vi blir sammen sittende og se ut i lufta.

— Jeg skal ikke gi deg det ærlige svaret nå. Neida. Hva var spørsmålet igjen, spør hun når stillheten har senket seg igjen.

Spørsmålet stilles på nytt.

— Det vet jeg faktisk ikke hva jeg skal si til. Hva svarer man til sånt?

Hun ser rådvill bort på rådgiveren.

— Det vet du jo, sier han kontant.

— Den stillingen jeg har nå, sier hun spørrende og hever øyenbrynene. Rådgiveren nikker konstanterende og ler.

— Jeg er en ærlig politiker, vet du, så jeg sitter faktisk her og tenker meg om, unnskylder hun seg.

— Men når du får tenkt deg om, skyter rådgiveren inn.

Tajik nikker.

— Hvis du fikk 50 000 til å lage en egen promofilm, hva føler du media skryter for lite av i jobben din?

Hun greier ikke å holde igjen et lite smil.

— Åh, så utrolig kleint og i det hele tatt måtte tenke på.

Hun tar en liten tenkepause, før hun med ett blir litt mer alvorlig igjen.

— Vet du hva? Det finnes så mange som går rundt og føler seg som misforståtte genier. Det har jeg ikke noe behov for å føle meg som, eller tro at jeg er.

Hun sier at det av og til dukker opp ting om seg selv i mediene som hun synes er ubehagelig å se, men som det likevel kan være en sannhet i.

— Men jeg tenker at hvis jeg føler meg ukomfortabel med at det står sanne ting om meg i avisen, ja, da får jeg heller sørge for at det slutter å være sant.

PRIVAT.

— Du er lite glad i å dele fra privatlivet ditt, og særlig å snakke om ektemannen din, Høyrepolitiker Stefan Heggelund... Hun avbryter.

— Ja, så da skjønner du vel at jeg ikke kommer til å svare på det, vet du? Tonen er hard og bestemt, men smilet er likevel vennlig. Reaksjonen er som forventet, og spørsmålet kan fullføres:

— ...så heldigvis er ikke spørsmålet om han. Hvis du måtte, hvilken annen borgelig politiker ville du helst giftet deg med?

Hun blir lattermild og forvirret.

— Hvis jeg måtte? Er dette et tvangsekteskap eller?

Tajik har skrudd på sjarmen. Med ett tar hun på seg den seriøse minen igjen, og svarer så politisk korrekt hun kan.

— Nei, dette kan jeg altså ikke svare på. Du skjønner, mannen min leser nemlig Under Dusken, sier hun.

— Kan vi sitere deg på det?

Hun bare smiler som svar.