Oppfølgeren overgår originalen
Første gangen Enterprise skyter ut i warp speed går det grøsninger nedover ryggen.
Tekst: Christine Rokkan Eriksen, Radio Revolt
Captain Kirk er ikke kjent for å følge alle direktivene til Starfleet. Mens han er tilbake ved hovedkontoret i San Francisco blir et Starfleet arkiv angrepet av en terrorist som etterpå flykter inn i Klingon territoriet. Kirk og Co. må ta tak i han uten å starte en krig.
Sist gang denne versjonen av Kirk var på storskjermen greide J.J. Abrams å blande akkurat riktig mengde action med den klassiske Star Trek følelsen. Noen fans synes kanskje det var en “lens flare” for mye, men for mange var lettelsen av å endelig ha en god Star Trek film igjen overveldende. Det er derfor Star Trek Into Darkness imponerer så stort. Ikke bare er det en oppfølger til en film vennegjengen enda setter seg ned og ser igjen, men den fanger Star Trek ånden enda bedre.
Fra der første fem minuttet slenger Abrams oss ut i en fantastisk sci-fi verden, denne gangen fullt realisert i 3D, og med den herlige kombinasjonen av lys, musikk og lyd design. Denne filmen er utrolig vakker å se på! Kirk og Bones er på plass med den samme kjappe dialogen, innkludert passende referanser til den originale serien. Er du ikke fan kan du nyte dialogen for seg selv, men for oss andre er det bare ekstra krydder. Heldigvis holder de såkalt "technobabble" til det absolutte minimum.
Etter pangstarten kommer vi inn i det virkelig plottet, som må sies er mer spennende enn den første filmen, rett og slett fordi det hele føles mer intenst ut for alle involverte. Antagonistens bakhistorie blir lagt ut på en mye mer logisk måte, og vi sitter igjen med færre spørsmål om hans motiver. Benedict Cumberbatch må hylles her: første gang han snakket fikk jeg rett og slett gåsehud. Han treffer akkurat den ustabile balansen mellom kaldblodig og følelsesladet.
De andre skuespillerne må ikke glemmes, for her leverer alle stort. Filmen hopper stadig fra små, emosjonelle øyeblikk til kjappe action scener. De første par gangene var jeg usikker på om dette kom til å fungere, og et par av dem kunne ha vært klippet smartere, men etterhvert forstår man at Abrams vet akkurat når han skal sakte ting ned, og når vi som publikum ikke er interessert i detaljene. De små øyeblikkene er alle genuine, og det at vi kutter direkte til mer action hele tiden illusterer flott hvordan livet til disse unge offiserene har utviklet seg.
Det blir nesten ikke en Star Trek film uten massive hull i plottet, og selv om vi slipper tidsparadokser denne gangen, er det mange spørsmål som forblir ubesvart. Det kan argumenteres om hvor mye dette ødelegger for fans, men for min del var det bare i ettertid jeg kom på de. I salen eksisterte ingenting annet enn det som var på skjermen. Det er første gang på lang tid at jeg var redd for at filmen skulle slutte for tidlig!
