Romantisk og pinlig

Tekst: Christine Rokkan Eriksen, Radio Revolt

I Give It A Year begynner med at Nat og Josh skal gifte seg. Nat er en profesjonell kvinne i et reklamebyrå, mens Josh er en avslappet forfatter. De er mildt sagt ikke kompatible, og det går ikke lang tid før andre fristelser dukker opp. For Nat kommer dette i formen av en sjarmerende Amerikaner. For Josh er det eksen han aldri egentlig gjorde det slutt med. Sammen med deres lite støttende venner, og en tvilsom terapaut, skal Nat og Josh prøve å overkomme den største barrieren i et fungerende ekteskap: de skal holde ut i et helt år.

I Give It A Year er ved første øyekast et ganske standard "rom-com" av den britiske typen. Det hele åpner med et bryllyp, innkludert den pinlige talen fra forloveren. Stephen Merchant spiller den ekle kameraten, og her kjenner man igjen mye av han og Ricky Gervais sin humor, Men her faller alt nokså flatt. Problemet tror jeg ligger i at det ikke er Stephen Merchant sine egne ord, og uten sin stand-up mikrofon eller kamerat Gervais, er han bare en dårlig skuespiller som sier noen ubehagelige grove ting. Han ser rett og slett ut som en parodi av seg selv.

Resten av filmen inneholder veldig mye “drite seg ut” humor, og pinlige situasjoner som vanligvis relaterer til sex. Igjen er Stephen Merchant på plass i sin lille rolle for å slenge ut ganske trasige linjen som får en til å legge hodet i hendene. Fokuserer vi på de andre karakterene er det litt bedre. Nat and Josh er begge sympatiske karakterer på hver sin måte. Rose Byrne som Nat kan rollen som prippen karrierekvinne, men når hun prøver seg på intense følelser er det ikke like genuint. Josh er godt spilt av Rafe Spall, en elskverdig idiot, og drar frem mye av min latter takket være hans gode intensjoner. Den største overraskelsen var nok Anna Faris som eksen Chloe. For meg er hun evig forbundet med dumme blondier, men med farget hår og noen seriøse øyeblikk, var hun ikke værst, men igjen er humoren mer "oh, gud nei," enn latter. Den eneste som fikk meg konsekvent til å le var terapauten, spilt av Olivia Coleman. Hun er den eneste som spiller alt til det fulle, og gjør det helt uanstrengt. Det er derfor utrolig synd hun har bare er med i en håndfull scener.

Hva slags type humor må man ha for å le av I Give It A Year? Du må like den pinlige, men romantiske sorten. Foreldre som med uhell ser sexbildene fra ferieturen. Eller en trekant som går sjeis. For meg var det kanskje et par scener som fikk en skikkelig latter. Dette var nærmere slutten, som, selv om den er ganske så forutsigbar, ikke er helt like kjedelig som andre versjoner av denne typen historien. Den greier faktisk å være ganske søt i siste akt.Dette er en film som prøver veldig hardt å være en ny type romantisk komedie, veldig inspirert av filmer som Bridesmaids, bortsett fra med en britisk vri. Den er langt fra den værste av typen. Skuespillet er bra og karakterene sympatiske, men det blir aldri no mer ut av det.