Strømmealderen

I dag er musikk tilgjengelig for alle, til enhver tid, og over alt. Du har tilgang til strømmetjenester på mobilen, datamaskina og på trening. Selv når du sitter hjemme i sofakroken er det ofte enklere å sette på den nye spillelista du snekret sammen mens du kjedet seg i forelsening, enn å sette på en CD. Det triste er at ideen om at strømmetjenestene er et komplett alternativ til å kjøpe musikk har begynt å innarbeide seg i folkesjela.

Musikken man glemmer

Strømmetjenestene gjør at musikken som ikke er å finne der, lett går i glemmeboka. Bare tenk på hva du stort sett gjør, dersom du får lyst til å høre på en artist som tilfeldigvis ikke er å finne på strømmetjenesten du har betalt for? Hvis du er en av dem som faktisk tar turen bort til CD-hylla, dersom du har en, og henter frem et album eller to, tror jeg dessverre du er en av de få. Jeg tar meg i hvert fall alt for ofte i å bare bla videre, til jeg finner noe annet å høre på. Eller kanskje jeg tar meg i det litt for sjeldent. Det er først når jeg innser at jeg nesten har glemt gamle favoritter, bare fordi de ikke kunne legges inn på treningslista, at jeg forstår hvor avhengig vi har blitt av strømmetjenestene.

Må musikk være gratis?

Selv den fattigste student kan ta seg råd til å sette den hundrelappen det koster å abonnere på Spotify eller Wimp som en fast post i månedsbudsjettet. Dessverre representerer med stor sannsynlighet også denne hundrelappen hele månedens musikkbudsjett. Holdningen blant både unge og voksne har blitt at musikk bør være så godt som gratis. Det å kjøpe musikk i fysisk format har blitt overflødig. Å kjøpe et album man ikke kjenner fra før, er nesten uhørt. Vi har vent oss til at kultur skal være gratis, og forbrukeren har begynt å forvente det.

Holdingen til hva som er riktig å betale, eller ikke betale, for musikk, er skadelig for artistene. Det er til en viss grad riktig at det er bedre med strømming enn med uovlig nedlasing. Store artister, som får millioner av lyttinger, tjener godt, men for de litt mindre blir det verre. Spotify opplyser at de betaler artistene rundt fem øre per avspilling. Det er vel og bra for Miley Cyrus og Lady Gaga som har flere titalls millioner avspillinger, men for mindre artister sier det seg selv at det er vanskelig å leve av noen øre per lytting. Samtidig har ikke nye artister råd til å la være å gjøre musikken sin tilgjengelig for strømming. Alternativet kan være at folk glemmer å høre på dem.

Savnet etter samvittighet

Ulovlig nedlasting har de siste årene gått kraftig ned over hele verden. Selv om politi og overvåkingsetater har gjort sitt beste for å skremme oss til å tro at sjansen for å bli tatt er stor, vil de nok ikke påstå at det hovedsaklig er dem som er årsaken til at internettbrukerne har blitt mer lovlydige. Hvorfor skal folk gidde å laste ned musikk ulovlig, når vi kan få øyeblikkelig tilgang til all musikken man måtte tenke seg, for bare en liten hundrings i måneden? Det er likevel trist at folk i dag føler at den hundrelappen er alt all verdens musikk er verdt.

Før swtrømmetjenestene fikk sitt faste ikon på skrivebordet, og man lastet ned musikk ulovlig, visste man i hvert fall at det var galt at man fikk tilgang til musikken uten å betale for den. Da var også sjansen større for at man gikk til innkjøp av noen album dersom man fant noe man likte. Nå er den dårlige samvittigheten borte. Borte, sammen med minnene av et gammelt Beatles-refreng man ikke har hørt på to år fordi man ikke finner plata. Beatles er fint det, men nå når man likevel har Spotify oppe, er det litt enklere å bare sette på litt Stones.