Syrisk suppe

Her om dagen stod jeg opp tidlig for å gå på universitetet. Du kjenner følelsen, sant? Trøtt som en alke, sleper du ræva ut av senga og pusser tennene i halvsøvne. Men da jeg kom på busstoppet sperret jeg opp øynene: syrere! Syrere overalt. De kravlet fram fra hver eneste krik og krok, og da bussen endelig kom var hvert eneste sete tatt av skitne, illeluktende flyktninger.

«Noen må gå,» tenkte jeg og tok fram mobilen for å oppdatere meg på hva som foregikk. På fjesboka kom jeg over en post av Carl I. Hagen, og han kunne heldigvis opplyse meg. Norge har blitt lurt trill rundt!

Naive sosialister forsøker å «lyse seg i glansen» ved å gi husly, mat, og klær til syriske flyktninger, og samtidig faller Frp som en komet på meningsmålingene. Hvis dette fortsetter vil vi være nødt til å konvertere annethvert kulturhus – som har poppet opp som fluesopp de siste tjue årene – til moskeer, og hele Oslo vest for Akerselva vil til slutt se ut som Grønland!

Da jeg endelig hadde kommet meg til Gløshaugen etter å ha kjempet meg gjennom horder av lurendreiere, terrorister, og voldtektsmenn som stod i kø til nærmeste asylmottak, oppdaget jeg til min forferdelse at forelesningssalen var stappfull! Overalt satt det kvinner i burkaer som ammet skrikende unger. Jeg løp ut og satte meg på gangen med mobiltelefonen.

På Aftenposten.no kunne jeg lese at Per Sandberg allerede hadde advart mot helvetet: «Dessverre er Stortingets vedtak om å ta imot 8 000 syrere i ferd med å undergrave innstrammingene Frp har fått til på asylområdet,» hadde han skrevet. I ferd med? I ferd med?! Snart vil Høyre være nødt til å droppe kommunesammenslåingsplanene sine, slik at vi kan plassere en familie i hvert kulturhus, ellers vil de stakkars familiene på Oslos vestkant og studentene på Byåsen være nødt til å åpne villaene sine.

Dette kunne ikke fortsette. I ren panikk tok jeg bussen til sentrum. Den brukte en time på turen, fordi den måtte unngå å kjøre på alle muslimene som hadde satt opp telt midt i veien – jeg bannet for meg selv idet jeg innså at veien fra busstoppet til Tulla Fischer var beleiret med arabiske salgsboder. Dette kom til å bli en lang dag.

Etter å ha skreket «nei» på hundre forskjellige språk, og likevel endt opp med å kjøpe ti kilo khat og et par vannpiper jeg egentlig ikke trengte, kom jeg endelig frem til Tulla Fischer. «Ah, endelig,» sukket jeg idet jeg oppdaget at stedet var fritt for flyktninger.

«En tomatsuppe og et glass hvitvin, takk», sa jeg fornøyd til nærmeste kelner, idet jeg forberedte meg på å slappe ordentlig av og vurdere om jeg skulle flykte over grensen til Sverige. Jeg tok opp mobilen igjen og oppdaget at Christian Tybring Gjedde hadde foreslått at FN skulle kjøpe opp en gresk øy og opprette asylmottak der. Problemet var bare at FN ikke hadde penger.

«For en fantastisk idé,» tenkte jeg. Kunne ikke alle vestkantfamiliene fra Oslo bruke skattepengene de sparer med Høyre og Frp i regjering på å kjøpe den øya da, slik at vi kunne sende alle flyktningene ned dit?

Før jeg fikk tid til å tenke mer over saken, kom kelneren med suppen min. «Takk,» sa jeg. «Det gikk fort!». Jeg smilte for meg selv og førte en skje med suppe til munnen. Plutselig frøs blodet i årene mine til is. «Kelner,» skrek jeg. «Kom hit med en eneste gang. Jeg har en syrer i suppen min!»