Tragisk troverdig
Man rømmer ikke virkeligheten i Fedra, man får den servert på et vannspeil.
Fedra - Studioscenen - Trøndelag Teater
Jean Racine skrev stykket på 1600-tallet, og som det meste av hans dramatikk er dette familiedramaet basert på en myte fra den greske antikken. At dette skal kunne stå som en bauta på en scene i dag er ikke gitt. Men med enkle og geniale grep presenter Trøndelag Teater et godt stykke tragedie, som det er vanskelig å ikke la seg fange av.
Dette er et verdensberømt drama. Ikke bare på grunn av de åpenbare konfliktene, men også for Racins skildringer av det indre sjeleliv. Det hele dreier seg om Fedra, i Janne Kokkins skikkelse, som er gift med kongen Tesevs spilt av Trond-Ove Skrødal og hans sønn Hippolytos, tolket av Kingsford Siayor. Fedra er fylt med en voldsom lyst og et blendende begjær for sin stesønn Hippolytos. Når det går bud om at hennes mann kongen er død, ser hun sitt snitt til å stå fram med sine følelser for stesønnen som på sin side overhodet ikke gjengjelder stemorens begjær og følelser. Han har tapt sitt hjerte til datteren av farens fiende, og når han hører om sin fars død åpner han sitt hjerte for henne og bekrefter sin kjærlighet til henne. Hva skjer når det viser seg at kong Tesevs likevel ikke er død?
Akkurat sjelslivet kan være en utfordring å få fram på en god måte. Jeg får imidlertid gåsehud og er grepet allerede ved første akt. Fedra vil for alltid for meg være Janne Kokkin etter dette. Hun er Fedra. Den begjærlige og desperate Fedra. Dette er intenst.
Skuespillerne leverer intense dialoger på en særs gripende måte. Det er likevel alt det som ikke blir sagt som griper meg som tilskuer mest. Scenograf Bård Lie Thorbjørnsen har skapt magi, det sceniske er en fryd for øyet. Her er elementene til stede på scenen gjennom rennende vann og sand som knaser under barbeinte føtter. Et stort dobbeltsidig speil deler scenen i to på langs hvor gulvet på baksiden av dette er et vannspeil. Den effektfulle bruken av lys, lyd og musikk gjør at man føler lyst og avsky. Man blir en del av karakterenes følelsesliv.
Speilet fungerer godt som en projektor for sjelsliv og følelser. Gjennom velkoreografert dans dobles alt det vi ser, og ikke ser. Man kjenner seg igjen. Her har koreograf Anne Grete Eriksen gjort veldig fine grep, som nesten gjør ord overflødige. Følelsene ligger utenpå huden hos alle på scenen. Den intimiteten Studioscenen gir gjør at vi alle blir fanget i denne tragedien; vi drukner nærmest med dem i følelseshavet.
Stykket tar opp grunnleggende elementer i følelselivet og blir derfor også veldig tidløst. Vi har jo alle mistet hodet og latt oss styre av følelser og begjær. Dette er kanskje mer aktuelt enn noensinne i en tid hvor vi kjøper oss både kjærlighet og god samvittighet. Begjæret etter berømmelse dyrkes.
Speilet på scenen er et velregissert grep for å få frem karakterenes følelsesliv, men som stykke speiler også Fedra den verden vi lever i i dag. Med Fedra serverer Trøndelag Teater virkeligheten. Som publikum blir vi tvunget til å føle på, og til å kjenne etter. Vi har aldri trengt det mer.
