Uinteressant 60-tallsnostalgi

I filmen Beatles, regissert av Peter Flinth, følger vi hovedpersonen Kim Karlsen og kompisgjengen hans, som vokser opp på Frogner på 1960-tallet. De er alle ihuga Beatlesfans, og vi møter dem i begynnelsen av det som ligger an til å bli en deilig ubekymret ungdomstid. Slik blir det selvsagt ikke, og gjennom et par år på folkeskolen får de sitt første møte med både jenter, alkohol og verdenspolitikk.

Filmen avsluttes dessverre på det punktet hvor romanen begynner å bli mest interessant, og konflikter og personlige problemer virkelig kommer på banen. Dermed får vi bare servert en glansbildeversjon av oppvekst på 60-tallet, framfor den varierte og tidvis depressive fortsettelesen Christensen gir oss i siste del av romanen. Rusmisbruk og tabuet rundt psykiske problemer er blant temaene fra romanen vi så vidt får smake på i filmen, men som egentlig aldri kommer fram som reelle problemer med tida de lever i.

I enkelte partier er filmen veldig god, og jeg koser meg over karakterenes naivitet og Beatles-forguding. 60-tallsmiljøet i filmen er skildret svært godt, med et Beatles-soundtrack som setter stemninga, og jeg tror enhver som har vokst opp på den tida vil ha glede av å se filmen av rent nostalgiske grunner. Vi får kjenne på det stadig større gapet mellom ungdommene og foreldregenerasjonen, problemer med klasseskille på Oslos vestkant, og storkapitalismens inntog i livet til eiere av småbedrifter i Oslo.

Enkelte kleine og ukomfortable scener sitter ubehagelig godt, men dessverre hender det også at filmen blir utilsiktet pinlig, og minner mest om Olsenbanden Jr. Problemene til de andre guttene i gjengen havner også for mye i skyggen av de sporadiske og plutselige konfliktene mellom Kim og hans romanse med den tidvis iskalde Cecilie fra «adelen på Bygdøy». Kim er riktignok fortellerstemmen, og det er naturlig å framstille ham som for ung og uoppmerksom til å legge ordenlig merke til alt som skjer rundt ham, men jeg skulle ønske at vi som seere fikk lære resten av persongalleriet bedre å kjenne.

Det er ingen liten oppgave å skulle lage film basert på et så anerkjent verk som Lars Saabye Christensens Beatles. Man må forvente at regissøren tar seg friheter, blant annet gjennom å komprimere persongalleriet kraftig, men å stoppe fillmen før romanen virkelig når toppen var ikke riktig vei å gå. Selv om det er en viss utvikling hos karakterene i filmen, er det ikke tilstrekkelig til at det blir en fullendt historie om oppvekst, eller om å finne seg selv. Likevel forsøker filmen å avslutte i en stil som tilsier at karakterene har funnet en indre ro, noe som blir helt unaturlig. Det er ingen som har funnet seg selv som 16-åring, minst av alt Kim Karlsen.