Ung til sinns

Tekst: Inga Skogvold Rygg

Denne måneden ble jeg 24 år gammel. Plutselig ble jeg tvunget til å tenke over dette med at man faktisk blir eldre etterhvert som man lever lenger. Det er ikke et konsept man trenger å forholde seg noe særlig til før man runder 23, omtrent. Før det er aldringsprosessen en utelukkende positiv greie. I alle fall når man ikke lenger synes det er kjipt at man er for gammel til å henge i ballrommet til McDonald’s. Når man er 23 kommer man inn på alle de beste utestedene, man er sånn passe voksen og kul. Fra du er 24 går det bare nedover.

SAFETY FIRST. Blant mine medmennesker i samfunnet regnes jeg nå som en såkalt «voksen kvinne». Det er ikke nødvendigvis et uttrykk jeg er helt klar for å smykke meg med. Jeg vil være uansvarlig i noen år til. Drikke litt for mye øl, være ute litt for lenge og droppe en forelesning eller to for mye. Jeg liker å kunne skylde på at jeg er ung og dum. Men nå er jeg ikke så ung lenger, og dermed heller ikke så dum. Jeg merker det på mange måter. Der jeg før kunne dra ut og så stikke på trening klokka ti morgenen etterpå (i teorien, i alle fall) må nå hele søndagen settes av til restitusjon. Tredagers er bare å glemme. Dessuten har jeg begynt å synes at alle som sykler uten sykkelhjelm ser helt dust ut. De kunne like gjerne syklet rundt med et skilt i panna hvor det sto «Jeg er en uansvarlig idiot som ønsker å dø». Det er et drastisk skifte fra da jeg var 14 og hjelmen stort sett hang på styret, til tross for mammas formaninger. Heldigvis har trangen til å skaffe seg et fancy belte å henge mobilen i latt vente på seg.

ETABLERTE VENNER. Det fine med studentmiljøet er at alder ikke er så viktig. Som student kan man havne i én av to kategorier: «førstiss» eller «student». Og med én gang man havner i sistnevnte kategori, holder man seg der hele studentlivet ut. Den har ingen alder, ingen rase, ingen grenser. Problemene kommer når jeg stikker tåa utenfor denne trygge bobla. Når jeg drar hjem, for eksempel, og alle har jobb, hus, bil, mann, og unger, og jeg desperat prøver å relatere til livet som etablert: «Jeg har sovet så lite den siste uka, jeg er helt desperat etter søvn». «Ja, jeg også. Og så blir man så sliten av all den drikkinga! Gleder meg litt til UKA er ferdig, faktisk». «Jeg var oppe fordi babyen ikke fikk sove». «Åja».

KJÆRESTE OG BARN. «Den barnevogna der kledde du!» fikk jeg høre da jeg trillet på en liten bekjent i sommer. Hva skal man svare på sånt? «Nei, du vet, jeg ligger litt rundt da, men har liksom ikke funnet noen det klaffer helt med og den der ‘Jeg går på p–piller altså, det går fint’ er liksom ikke helt min greie, så det blir nok en stund til, hehehehe». Det var ingen som sa sånne ting da jeg var 22. Jeg savner de bekymringsløse dagene hvor dette alderens mørke teppe av bekymringer ikke lå over meg. Heldigvis ser jeg fortsatt ut som jeg er 16. Håpet mitt er at om jeg henger nok på Gossip (eller «Wildside», som det blasfemisk nok har skiftet navn til) de neste årene, så vil aldringsprosessen bli reversert helt av seg selv og jeg kan leve livets glade studentdager noen år til. Men om noen har tips til en bra whisky tar jeg gjerne imot det, altså.