Velger vi bort menneskeverdet?

Ni av ti kvinner som får vite at fosteret har Downs syndrom, velger å ta abort. I 2012 ble det født 49 barn med dette syndromet, det laveste tallet siden målingene startet i 1999. Er vi på vei til å fjerne mennesker med Downs syndrom fra samfunnet vårt?

– Dette er et overdrevet tall, fordi det bare er kvinner over 38 år som blir undersøkt. Det er derfor bare disse kvinnene som får muligheten til å abortere barn med Downs syndrom. Likevel peker statistikken på en tendens til å velge abort. Tendensen vil trolig bli sterkere hvis man introduserer testing for samtlige gravide. Det samme skjer nok hvis man introduserer blodprøver i uke åtte. Det kan virke som at vi er på vei mot å fjerne Downs syndrom.

Hvorfor skjer det?

– Mange foreldre føler at de ikke har råd til å håndtere de økte kostnadene assosiert med et handikappet barn. De vil derfor velge å ta abort, noe de har friheten til. Barnets beste blir også med i vurderingen. Foreldre vil at barnet skal ha best mulige framtidsutsikter, og ha mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre barn. Dette bidrar også til en tilbøyelighet til å velge abort.

Tror du tendensen kan spre seg til andre sykdommer?

– Aborter er psykisk belastende for kvinner, så mindre alvorlige sykdommer blir nok ikke fjernet på samme måte. Alvorlige arvelige genbaserte sykdommer er vanskeligere å oppdage på fosterstadiet enn Downs sydrom. Problematikken rundt abort av fostre med Downs syndrom blir derfor vanskelig å overføre til andre sykdommer.

Når genteknologi blir bedre og mer tilgjengelig, vil flere sykdommer kunne bli diagnostiert ved fosterstadiet. Kan dette være med på å drive oss mot et sorteringssamfunn, uten at vi er klar over det?

– Jeg mener at et sorteringssamfunn innebærer et nivå av statlig innblanding. Staten er den aktøren som bestemmer hvilke egenskaper som skal sorteres. Den sorteringen som skjer i dag skjer på individnivå. Slik det er organisert nå, har vi aldri vært lenger unna et sorteringssamfunn. Hver kvinne får selv velge om hun vil abortere et foster som får påvist sykdom. Problematikken her kan ligge i at kvinnene ikke får utdelt nok informasjon om konsekvensene av deres valg.

Hvilke konsekvenser kan økt abortering av barn med ulike syndrom eller funksjonsnedsettelser gi i framtiden? Legger man et økt press på perfeksjon, og kan dette gå utover de som ikke oppfyller perfeksjonskravene?

En rask titt på samfunnet vårt tyder på det motsatte, at vi både er blitt mer perfeksjonistiske og mer inkluderende. Vi legger mer til rette for funksjonshemmede enn før, vi tolerer flere avvik, samtidig som det er et stort press på å være «perfekt». Jeg tror i så fall abort av feil vil være et symptom på den siste trenden, mer enn en årsak.

Hvordan blir situasjonen hvis man kan endre fosterets gener? Kan vi få en situasjon hvor man kan velge fosterets egenskaper, såkalte designerbabyer?

– Når folk sier designerbabyer tenker de ofte på valg av øyenfarge og andre sosiale faktorer. Jeg mener at mer produktive egenskaper, for eksempel intelligens, blir prioritert. Intelligens ligger også, til en viss grad, i genene og kan med riktig teknologi velges på samme måte som utseende. De er mer samfunnsnyttige, og vil bli mer prioritert i genforskning. De sosiale faktorene blir nok individuelle valg som tas etter egen preferanse, ikke helt ulikt for eksempel farging av hår som vi har i dag. I tillegg vil jeg presisere at denne teknologien nok ligger langt fram i tid, så denne vurderingen blir hovedsakelig spekulativ.

Hva om privat sektor tar i bruk teknologien? Vil det kunne danne seg et klasseskille mellom de har som har råd til å forbedrede egenskaper og de som ikke har det?

– Det er ikke utenkelig. Vi er på vei inn i en økonomi som belønner personer med marginalt bedre ferdigheter enn andre og hvor intelligens spiller en stadig viktigere rolle. Siden inntekt og intelligens ofte henger sammen, kan dette skape et klasseskille. De som allerede er intelligente vil ha råd til å gjøre seg enda mer intelligente. Likevel tror jeg ikke dette er et problem. Har man teknologien til å gjøre folk mer intelligente er det i samfunnets interesse å gjøre det. Siden egenskapen er samfunnsnyttig vil nok staten ta kontrollen over den formen for genmodifisering. Teknologien blir tilgjengelig for alle.