Vi ska fæst

Festen i teltet starter med det lokale bandet Trønderstrøck. De er dyktige musikere, men repertoaret består for det meste i egne tekster over lånte pop-melodier. I det store og det hele fremstår de som en parodi på seg selv, men de par hundre menneskene som har dukket opp ser ut til å være måtelig fornøyde. Allerede som femte låt kjører de sin versjon av Åges «Lys og varme», noe som fremstår litt malplassert med så få publikummere tilstede, men de skal ha for forsøket.

Dårlig sikkerhet

Så, etter en halvtimes venting dukker neste artist, Dag Ingebrigtsen, opp på scenen. Det er for dårlig. UKA burde ha fått Tande-P tilbake som konferansier, eller gjort noe annet for å holde på publikums oppmerksomhet. I løpet av kvelden blir dusken.no nemlig vitne til at minst tre personer blir dratt opp av området foran scenen. Det nytter ikke med utsolgte arrangementer hvis sikkerheten ikke er på plass. Skjerpings, UKA!

Ingebrigtsen har en lang karriere som musiker bak seg, med varierende suksess. Det merker man ved at han rekker å spille alle sine mest populære sanger, som inkluderer «Forelska i lærern», «Vil du værra med mæ hjem» og «Harley Davidson» på knappe tre kvarter. Ingebrigtsen fremstår også nesten som en parodi på seg selv til tider i sin cowboyhatt og prangende solbriller, der han sprader rundt på scenen med store fakter. Men det gjør kanskje ikke noe at han prøver litt for hardt, all den tid han overlater et ferdig oppvarmet publikum til DDE.

Ikke at de trenger det. Publikumsfølelsen til disse mannfolka er makeløs å være vitne til. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at de er langt forbi punktet i karrieren hvor de trenger å overbevise nye tilhengere, og derfor alltid vet hva de går til, i likhet med sitt publikum. Eller gjør de egentlig det? Publikum, altså.

Overraskelse

Ikke denne kvelden, skal det vise seg. Etter fire låter kommer Terje Tysland ut på scenen, og han blir værende for tre hele låter - «Send mæ en øl», «Gutta på byen igjen», og balladen «Heile livet for dæ». Deretter forsvinner han, og DDE setter publikum i høygir igjen med «Ka e det du vil» komplimentert med røyk og flammer. Det fine med et band som har holdt på såpass lenge som DDE er at de har en godtepose med hits de kan plukke fra etter behov.

Det gjør de i Dødens dal, og så til de grader. Allikevel med variasjoner! Neste sang, «Best uten ball», blir servert med et mellomspill bestående av «Forelska i lærern» (honnør til Ingebrigtsen), «Final Countdown» av Europe og «Jump» av Van Halen. Deretter kommer «Rumpa mi», etterfulgt av «Vinsjan på kaia» med et forspill bestående av «Tore Tang» og «Alt for Norge» (Bjarne Brøndbo følger visst med på fotball-EM). Under «Vi ska fæst» tar Bjarne av seg skjorten, noe som har blitt en signatur for ham, og låten serveres med et mellomspill bestående av «Thunderstruck» av AC/DC. Akkurat når undertegnede trodde at Trønderfest var omtrent like overraskende som årstidene, klarte altså DDE å snu hele greia på hodet.

De beste

Apropos Bjarne Brøndbo: Mannen ser hele tiden ut som om han skal brekke seg når han synger, men han har så mye energi at han fungerer som et naturlig midtpunkt. Ikke på samme måte som Ingebrigtsen, riktignok. Brøndbo fikk publikum i Dødens dal til å synge allerede på andre låt uten å bevege seg fra mikrofonen. Han og hans menn trenger ikke prangende klær eller sprading for å vise hvem de er.

Uten å gå nærmere inn på resten av låtene, bortsett fra «Æ e trønder æ», sammen med Tysland, som er så sjelden at den fortjener å nevnes, kan det trygt konkluderes med at dette var og forble DDE (og til dels Tysland) sin kveld. Med fare for å bli karakterisert som både bondeknøl, hottentott og tulling, kan det konstateres at de er norges beste liveband, i det minste i sin genre.

Stalltips til neste gang: kutt Trønderstrøck, se om det er mulig å få med Åge. Eventuelt bare forandre navnet på hele sulamitten til DDE m/Dag Ingebrigtsen.

Traust booking, ja vel, men Brøndbo og laget hans leverer så til de grader at selv en småkynisk og klink edru anmelder med vondt i ryggen ikke kan la være å bli sjarmert. Og da gjør det vel ikke så mye, trossalt?