Vi var på Feminalen 2016

Tekst: Anna Melkild, Even Steine, Emilie Pedersen

Denne helgen var det for tredje år på rad duket for Feminalen, denne gangen på Byscenen. Minifestivalen, som er av kvinner for alle, har som hovedmål å løfte fram og gi spillerom til kvinnelige talenter. Musikkredaksjonen var tilstede, og fikk med seg noe av det ferskeste og råeste innen norsk musikk.

Unnveig Aas. Fredag kl 20:30

Unnveig rusler barbeint ut på scenen, og tar seg god tid før hun setter i gang med låta «Twenty Odd Years (Forgive Me, Love)» fra fjorårets Love EP. Sist jeg så Unnveig Aas var på en knøttliten scene på UngLyd-festivalen i 2012, og Unnveig anno 2016 er definitivt bedre.

Fordi Unnveig er dødsbra. Hun synger fantastisk, er sjarmerende på scenen, og opererer innenfor en sjanger som på tross av å være tilbakeskuende i dag låter deilig forfriskende. Låtene hennes er vakre, såre og enkle, men kjennes til tider noe repetitive, mye grunnet liten harmonisk variasjon. Etter en hel konsert med de samme akkordprogresjonene, hadde det vært ekstra virkningsfullt med noe som brøt opp.

Med seg på scenen har hun gitarist Roger Græsberg, og sammen låter de kuler og krutt. Spesielt på låta «How Long Must a Woman Mourn», som for min del ble konsertens høydepunkt.

Konserten har en åpenbar brist. På låtene som krever en større besetning, får vi servert simple, elektroniske trommeloops som erstatning for ekte musikere. Det er klart det sjangermessig spriker med trommelyder som høres ut som de spilles av fra en iPhone-app som bakgrunnsteppe for Unnveigs countrylåter. Det drar oss rett ut av universet duoen sammen har skapt tidligere i konserten, og blir nærmest komisk. På låter som «Bright Lights» funker det greit nok, men jeg undrer meg over hvorfor de ikke har løst dette på andre måter. «Things will get better», synger Unnveig. Og det er jeg sikker på, for Unnveig Aas har noe helt eget. Men please, dropp midi-backingtracket neste gang.

– Anna Melkild

Siv Jakobsen, fredag 21:30

Siv Jakobsen er for tiden på turné rundt om i Europa, og stoppet på veien innom Trondheim og Byscenen. Med seg har hun kveldens desidert største ensemble, bestående av strykekvartett, kontrabassist, Einar Stray på tangenter, og Jakobsen selv på gitar.

Det store og rutinerte ensemblet, sammen med Sivs vakre stemme, låter veldig pent fra ende til annen. Det er en fryd å se og høre så dyktige musikere gjøre greia si, og det ser ut som om alle på scenen har det ganske så bra.

Siv Jakobsen forteller mellom låtene at hun akkurat er ferdig med innspillingen av sitt første album, og mange av kveldens låter er hentet derfra. Låtmaterialet er i folk-gata, rent sjangermessig. Det låter trist og fint, og lar det ikke råde noen tvil om at Sivs stemme er stjerna i showet. Det er naturlig å trekke fram Ane Brun som sammenligning, og det har nok blitt gjort mang en gang før. Melankolien henger hele tiden tykt i lufta, godt hjulpet av sørgmodige og tunge tekster. Og selv om det er kjempevakkert, mangler det litt energi for å engasjere nok, og hele greia oppleves tidvis som litt treig og kjedelig for mitt vedkommende.

Ellers artig med en cover av Britney Spears Toxic midtveis i settet, for anledningen i melankolsk drakt.

– Even Steine

Pale Honey, fredag 22:30

Bandet Pale Honey får æren av å avslutte Feminalens første konsertdag. Og Pale Honey er en kul greie: To venninner fra Göteborg som spiller det de selv kaller «minimalistisk rock», og slapp sitt selvtitulerte debutalbum tidligere i år.

Minimalistisk er dekkende, både musikalsk og besetningsmessig. Låtene er enkle, riffbaserte, og korte, på en nesten punkaktig måte, og melodiene er simple og fengende. Og til tross for at bandet består av kun tre stykker, fylles Byscenen til randen med rock. Det låter tøft, og massivt, spesielt når produsent og andregitarist Anders Lagerfors drar fram en bass-synth.

Pale Honey spiller røff musikk på en røff måte, til tider er det faktisk direkte slurvete, men det går liksom greit. Rock er rock. Vokalist Tuva Lodmarks stemme er også helt druknet i klang, hvem vet hva hun egentlig synger. Men det låter fint i denne settingen, som en kontrast til det skitne kompet. Og fy flate det er kult!

Bandet prater litt nervøst til salen mellom låtene, og man kan ikke anklage dem for å være spesielt karismatiske. Allikevel: Musikken har et høyt energinivå, og publikum på Byscenen starter så smått å bevege på seg. Før settet er omme er stemninga ganske så høy i salen, og flere danser på de fremste radene. Derfor er det synd at konserten var så kort som den var - en snau halvtime. Jeg vil ha mer!

– Even Steine

Ine Hoem, lørdag 23.30

Årets headliner Ine Hoem trer på scenen litt før midnatt. Det er en solid publikumsgjeng som har møtt opp, men salen er omtrent så full en kan forvente en halloween-helg i en studentby som Trondheim. Stemningen er uansett upåklagelig, med discokule i taket og en lett tåke som sprer seg idet Ine med band starter showet. To nye, lovende låter blir spilt, men ikke introdusert.

Litt nervøs takker hun for oppmøtet, og innrømmer at Byscenen er hennes ilddåp for nytt materiale. Etter halvannet år i isolasjon og arbeid med nytt album, er forventningene store både for publikum og artist. Med glimt i øyet introduserer hun låta «Mermaid» fra det kommende albumet. «Dere har kanskje sett Den Lille Havfruen? Sissel Kyrkjebø, 1990? Det handler om å drømme seg vekk og å ville være noen andre», sier hun. Stemmeprakt og Ine Hoem blir ofte nevnt i samme setning, og det er ikke uten grunn. Publikum er oppslukt i sirenesangen hennes.

Et fint og delikat avbrekk serveres i form av en coverlåt. «Sang til Sonja» av bergenske Hjerteslag er en fin låt i seg selv, men Ine Hoem gjør den til sin egen. Jeg skjønner godt at hun valgte å ta den med seg fra P3-Christines studio til scenen. Å få «kroppen har blitt til rød gele» til å høres vakkert og poetisk ut er ingen enkel oppgave, men hun gjør det som en selvfølgelighet, det skal hun ha.

Mot slutten spiles singelen «Moonbird» — endelig en sang publikum kan utenat. Noen forsøker til og med å nå de høyeste tonene, men der kan nok ingen røre Hoem. Hun beveger seg fjærlett over scenen og sjarmerer publikum med både dans og gjøkesang. Konserten avsluttes med signaturlåta «This Year». Hoem er overbevisende som både havfrue og månefugl, og det er ingen tvil om at ilddåpen er overstått uten problemer. På grunn av den skjeve fordelingen av nye og kjente låter savner jeg litt mer info om de nye låtene: Det hadde fått oss i salen enda mer engasjerte gjennom hele konserten, ikke bare mot slutten.

– Emilie Pedersen