Voksne mennesker som leker teater

Scenen på Knaus er mørk, tildekket av svart stoff. Her skal SIT forsøke å gjenskape den prisbelønte radiokomedien fra 1962 om 1920-talls gangsteren Dicke Dick Dickens. Med musikere trengt opp i hjørnet ved inngangen, to på gulvet og to høyt oppe på en rekvisitt, blir showet satt i gang. Blåseinstrumentene fyller rommet med melodi og inn kommer to dresskledde fine fyrer, i ekte 20-talls stil. Et lite barbord står klart for de to fortellerne. De begynner å fortelle historien fra Chicagos underverden, men det er umulig å høre hva fortellerne sier. Det blåses og det slås så høyt i instrumentene at stemmene drukner i støyet.

Etter et litt uforståelig sammensurium av stemmer og instrumenter, inntar hjemmelagde dukker scenen for første episode. Heldigvis stopper musikken og publikum kan høre stemmene. Det ser ufattelig dumt ut med halvstore dukker hengt på mennesker, som likevel gjør en imponerende jobb med stemmen sin for å gjøre dukkene levende. Vanligvis blir framstillingen av historien om Dicke framstilt med dukker. Men dessverre blir skuespillet forstyrret av at personene bak dukkene er for synlige. Begynnelsen er forvirrende, mest fordi man ikke skjønner hvem som er hvem av dukkene, og fordi det tar tid før man klarer å engasjere seg i historien.

Når hovedpersonen Dicke og hans kjæreste blir presentert inn i stykket, er de ikke dukker. De er mennesker. Det gjør at alt ser enda mer komisk ut. Sekvensene der de spiller mot dukkene fungerer til en viss grad, og da i form av et godt manus. Det er morsomt fordi det ser dumt ut. Som for eksempel når Dicke slåss mot en politikonstabel i form av en liten dukke. Det burde heller være morsomt fordi skuespillet er bra. Selv om skuespillet faller igjennom, er kostyme og rekvisitter særdeles godt gjennomført. Stilige pappbiler og 20-tallsstil på klær og møbler gir i alle fall et løft for teaterstykket.

Etter hver endte episode tar fortellerne overhånd, og snakker om det som har skjedd og presenterer neste episode. Fremdeles er de overdøyvet av den alt for høye trommer eller de høye tutene fra blåseinstrumentene. Stykket går sin gang og dess lenger vi kommer ut i fortellingen, dess flere element blir det lagt til. Plutselig står fortellerne med noen små pappfigurer og skildrer den kriminalistiske historien, for så å la dukkene på scenen ta over igjen. En annen episode blir framført gjennom skygger på et hvitt laken. Historien går altfor fort fram, og det er ikke alt man klarer å få med seg i virrvarret av elementer. Før du vet ordet av det, er stykket slutt.

I det originale radioteateret ble det spilt inn 44 episoder, mens SIT har komprimert det ned til 11. Men SIT har vært for ivrig. De har villet tatt med alt og surret alt inn til en stor og ubegripelig suppe. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg bare har sett på voksne mennesker leke teater. Kanskje skal det være slik, men samtidig burde SIT ha gjort en bedre innsats for å framstille historien. Radioteateret Dicke Dick Dickens ble en for stor oppgave for SIT.