Alene, bitter og veldig lite lettbeint

FILM

JEG REISER ALENE – REGI: STIAN KRISTIANSEN – MOTLYS

Den sinte sosialisten Jarle Klepp ble en favoritt hos mange norske ungdommer etter at Mannen som elsket Yngve havnet på kinolerrettet. Regissør Stian Kristiansen ga for alvor Klepp et ansikt som også fansen av Tore Renbergs bøker kunne akseptere. Derfor er det naturlig å ha relativt store forventninger når tredje boken i serien om Klepp er filmatisert. Dessverre lider adaptasjonen Jeg reiser alene under nettopp disse forventningen. Grunnen er enkel. Det går rett og slett for tregt.

For selv om begge filmer ikke er lenger enn halvannen time, så er tempoet i Jeg reiser alene ganske så annerledes. Dette er i seg selv greit nok. Jeg har absolutt ingenting i mot filmer som har en sakte progresjon, men jeg føler at regissøren dermed må ta et kompenserende valg. Gjerne ved å legge fokuset på enten det formelle filmatisk eller på det interessante ved karakterene i filmen. Med tanke på at Jeg reiser alene ikke er særlig eksperimentell rent estetisk blir det dermed mer interessant å trekke frem karakterspennet i filmen.

Foto: MotlysProblemet er at det knapt nok finnes noe spenn. Filmens hovedperson er nemlig viet alt for mye tid. Jarle Klepp, spilt av Rolf Kristian Larsen, opptrer som en 25 år gammel gubbe gjennom hele filmen. Sjarmerende i seg selv det, men en film kan ikke flyte på en bitter og veldig lite sympatisk karakter i halvannen time. Faktum er at Klepp blir litt kjedelig i lengden. Et faktum man faktisk kunne akspetert dersom bikarakterene i historien i større grad hadde bistått med lettbeinthet oppi Klepps filosofiskse meningsfullhet. Det rare er at nettopp disse karakterne faktisk er tilstede i filmen.

Eksempelvis spiller Henriette Steenstrup en stereotypisk mor man humrer av hver gang hun er framme. Videre gjør Pål Sverre Valheim Hagens rollen som den ufrivillige morsomme og overengasjerte kompisen til Klepp svært godt. Dessverre blir man knapt nok kjent med karakterene til hverken Steenstrup eller Hagen. Tiden er nemlig brukt opp på Klepp.

Jeg reiser alene har faktisk en del likheter til den svenske komedien Tilsammans av Lukas Moodysson. En film som virkelig greier å kombinere det seriøse og det morsomme – til tross for å ikke være særlig interessant rent historiemessig. Jeg reiser alene greier derimot ikke dette. Regissør Kristiansen roter seg bort i alvoret, og til syvende og sist ender filmen opp som et stort gjesp.