Ansvarsvakuumet
De som er gamle nok, husker alle da TV2 kom inn i våre liv. Den kvelden i 1992 da vi alle satt spente og ventet på at Dan Børge skulle spinne lykkehjulet. Et tilfeldighetens spill som skulle avgjøre hvilken reklame som skulle bli kanalens første. Den stoppet på Mitsubishi. Så rullet nye hjul over skjermen.
Og videre har de rullet. Tretten år senere har brusprodusenter monopolavtaler med universitetene, reklamebaserte gratisaviser trykkes ned i postkassene våre, og under årets UKA kan du nyte din øl i sofaer med prislappene godt synlig – mens du kikker opp på møbelbedriftens logo.
Alt i alt, beregner tall fra 2003 at hver nordmann daglig utsettes for 10 000 kjøpsoppfordringer. Og kurven peker oppover.
Reklamen krever livsrom. Globalt og nasjonalt er selskapene Clear Channel og JCDecaux de tyngste aktørene. I Norge livnærer disse seg i stor grad av såkalte reklameavtaler, som gjør at offentlige eller halvoffentlige institusjoner kan kompensere for manglende driftsmidler. Bruksartikler som busskur, bysykler og offentlige toaletter blir en del av en privatisert reklameformidling. Ansvaret for drift og vedlikehold overføres til slike selskaper. I tillegg kommer også avtaler om eneretter til framvisning av reklame, slik som Clear Channel har med Trondheim Kommune. Svært lukrativt for en slunken kommunekasse.
Det er selvsagt fristende å ta parti med Adbusters og andres direkte kamp for reklamefrie byrom. Men mye av den tilspissede situasjonen skyldes at de brede diskusjonene rundt byutvikling og byregulering har vært for fraværende det siste tiåret. Spenstigheten har mest strukket seg til symbolsaker, slik som raljeringen mot fjerningen av soluret på Torvet her i byen. Slike tendenser er mer til et hinder for visjoner enn konstruktiv deltakelse i debatten om byens utforming.
Som følge av liberaliseringen av stat og kommune har private aktører fått et stadig større albuerom. Uklare ansvarsforhold, samt manglende kommunale oppfølginger av det eksisterende regelverket, har gjort at byrommet får et vakuum. Alle slike «hull» sonderes av reklameselskapene. For eksempel muligheten for alkoholreklame, som Clear Channel nylig undersøkte.
Riktignok har det i Trondheim vært tilløp til en bedring de siste fire-fem årene, med enkelte arkitekter og kunstnere som fanebærere. I 2003 la kommunen fram en visjon om at «kunst og kultur» skulle stå sentralt i byens videre utvikling. Dette har blitt fastlagt som en fast budsjettmessig salderingspost i nybyggingsprosjekter. Likevel forflates og kommersialiseres stadig deler av byrommet. Motstanden er ikke sterk nok.
Men det finnes håp: I Bergen, hvor Clear Channel ønsker å etablere seg, har en bred motstand manifestert seg det siste året. Leserbrev og artikler i Bergens Tidende og Studvest var med på å påvirke opinionen. I forrige uke ble det klart at bystyret sier nei til Clear Channel. Bergenserne har tatt kontroll over sitt eget byrom. Men dette forutsetter at de danner seg alternative tanker om hva de skal bruke det til. Ellers vil igjen ansvarsvakuumet vende tilbake.
Selv om det er tatt opp på nasjonalt og kommunalt hold, må vi som samfunnsborgere få en mer aktiv holdning til våre omgivelser og vår by. Hva vil vi med Bakklandet, med Nedre Elvehavn, med parkene, gatene og veggflatene? I korte trekk: Hva og hvordan skal Trondheim være? Og, underliggende: Hvor mye, og hvilke deler av offentligheten vår bør være reklamefri?
Utformingen av disse tankene bør selvsagt skje i forståelse, og gjerne også i samarbeid med næringslivet. Men man må tydeliggjøre grensene. Man må sette kriteriene, og aksjonere ved overtramp. Ellers vil reklame og annen støy rulle videre utover, i fri utfoldelse. Penger vil det alltid være et behov for.
