Apropos Atle Antonsen

Det har ikke gått lange tiden siden han i Storsalen lo «Take on me», på entusiastisk vis leste opp et leserinnlegg mot samer, samt rullet rundt på scenen for å blåse opp en fiktiv badehval – i størrelse én til én. Med andre ord er det med god samvittighet at Atle Antonsen nå jekker en avkjølt Dahls i sofaen på bakrommet.

Samlivsterapi og badekar

– Dag? Neida, det går helt fint, jeg er ikke lei av å snakke om det enda, sier han på utpust etter en god slurk.

Dramakomedien på TV2 om den litt uvanlige samlivsterapeuten har fått mange til å bunkre seg opp foran skjermen på torsdagskveldene i høst. Atle stryker den ledige hånden over en glinsende panne.

– Schau og Karlsen – som jeg kjenner fra way back – skrev manuset for flere år siden, og så for seg meg i hovedrollen. Jeg sa ja før jeg hadde sett noe som helst, men manuset viste seg jo å være dritbra. Likevel var jeg usikker på meg selv med tanke på å skulle være ordentlig skuespiller. Det har vært veldig utfordrende, altså.

Atle vil først og fremst beskrive Dag som et følelsesmenneske, som synes det er lettere å flykte enn å takle, og dermed trives best alene i hulen sin.

– Men han er veldig glad i livet, altså, og redd for å dø, presiserer Atle.

Han går ikke av veien for at skuespilleren og rollefiguren har visse likhetstrekk.

– Vi har begge en fysisk trang til å flykte. For meg begynte vel dette da jeg ble småbarnsfar. Da blir liksom badet den nye hulen din, og du bruker god tid på do, barberer deg to ganger, eller tar deg til og med et bad. Dette med å legge seg i badekaret er jo noe menn kanskje ikke gjør så ofte, men kvinner gjør det stadig vekk, og vil dermed ha en slags forståelse for at du trenger litt tid i badekaret. Ja, badekaret, det er en helt unik mulighet, altså.

Virkeligheten er verre

Det spesielle med Dag er ifølge Atle blandingen av alvorlig drama og absurd humor, som fører til at man får det ekstreme i begge retninger.

– Dette er så vidt meg bekjent en ny blanding, og som samtidig krever kvalitet i alle ledd. Man trenger å bygge et sterkt univers for å få folk til å svelge dette.

– Og mye er basert på virkelige hendelser?

– Ja, det er ikke kødd en gang. Det kan virke overraskende, men alt om Bendik er sant, med mindre justeringer, da. Han er basert på en kompis av Khristopher (Schau) og Karlsen. For å ta dette med første episode, hvor Bendik slår opp med dama på fødeavdelingen, da, så er det i virkeligheten verre, etter min mening. Han hadde slått opp med dama på forhånd, men dukket opp på fødeavdelingen for å si at han ville være venner. Hun tolket det imidlertid som om han ville bli sammen igjen, og dermed så måtte han dumpe henne på nytt.

Bortsett fra et yrke som samlivsterapeut, er også hovedpersonen Dag basert på en virkelig person, også denne en kompis av Schau og co.

– De har helt seriøst aldri blitt sluppet inn i leiligheten hans! Så slikt forekommer, altså, ler Atle.

Men selv ser han ikke serien.

– Jeg er liksom ferdig med det, og har sett i gjennom mye i prosessen. Sånn er det i grunnen med alt jeg har laget. Men kanskje, når jeg er gammel, så trekker jeg det frem for å mimre litt, vet du. Det er ikke utenkelig.

Aproposbandet

Til tross for at den varer i drøye fire minutter, har sketsjen fra Ut i vår hage 2 om Aproposbandet, medført hele fire grupper på facebook. En av gruppene om det fiktive Stavangerbandet, med Thomas Dybdahl i spissen, har hele 584 medlemmer, hvor samtlige medlemmer har et ønske om at slagere som «Pollen», «Influensasesongen» og «Yr» skal se dagens lys i form av et album. Atle smiler.

– Jeg husker faktisk ikke hvem sin ide det var, det var vel noe Bård, Harald og jeg rørte i hop sammen. Melodiene ble laget av Dybdahl og Horntvedt, mens vi gutta laget tekstene. Alt foregikk samtidig, ved at vi satte oss ned for å jamme, som det heter.

Og i oktober gjorde Aproposbandet sin scenedebut på Rockefeller, som oppvarmingsband for Thomas Dybdahl.

– Det var bare vanvittig moro. Vi holdt vel på i rundt 12 minutter, og det holdt, for å si det slik. Låtene varer jo ikke i mer enn 10 sekunder, og vi hadde ikke utvidet dem. Unntaket er den reggae-låta… hva var det nå den het?

– «Pinse»?

– «Pinse», ja. Takk. Og vi fikk i gang en respektabel allsang på «Influensasesongen». Ha ha, det var en bisarr opplevelse, altså. Og Bård spilte jo bass på ordentlig, vet du, uten at han er ekstremt flink, så Dybdahl måtte stadig vekk snu seg og rope «G! G!» til ham. Herlig, altså.

– Varmt og tight

Ved nærmere ettertanke tror Atle faktisk at det kan ha vært Harald Eia som kom på ideen med Aproposbandet.

– Det var jo han som sto for 70 prosent av ideene våre. Han er jo liksom den kreative av oss, og det var alltid han som kom på møtene med ark fulle av ideer, hvor omtrent to tredjedeler av dem var gode. Selv er jeg ikke i nærheten av å være så kreativ når det kommer til sketsjer og sånt, jeg er jo opprinnelig mer en stand up-type.

De tidligere makkerne hans; Bård Tufte Johansen og Harald Eia, er aktuelle med humorprogrammet Storbynatt på NRK. Atle synes de to første episodene har vært bra.

– Til å begynne med var det litt famlende, men etter hvert ble det mer varmt og tight, sier han. I samme øyeblikk oppstår det heftig diskusjon rundt bordet, ved at komikerne Dag Sørås og Trond Hanssen, som Atle har hatt showet sammen med, hiver seg på.

– Faren i episode to var jo fantastisk bra, fastslår Dag Sørås med munnen full av Sørlands Chips.

– Og mye bra impro! Legger Trond Hanssen til mens han strekker seg etter posen med Ahlgrens biler.

– Jo, sier Atle.

– Og så er det liksom vanskelig å si om dette er sårt eller morsomt, men Bård gjorde en glimrende rolle der.

Han fortsetter å forelese sine meninger for de andre, som ivrig samtykker. Det er ingen tvil om at Atle er høvdingen i denne stammen.

Masete taktekker

– Du har hatt flere makkere opp i gjennom. I samarbeid med hvem får du ut det beste av deg selv?

Spørsmålet er knapt fullført før Trond Hanssen og Dag Sørås ivrig begynner å vinke, hoppe og peke på seg selv i sofaen på andre siden av bordet. Atle humrer og legger armene i kors.

– Disse gutta er jo helt fabelaktige. Men for å være seriøs, så må jeg nok antageligvis si Bård og Harald. Vi har hatt utrolig mye moro med disse karaktertingene, som i grunnen var nytt for meg. Med dem var det aldri stille på kontoret.

Hva lillehamringen hadde gjort om han ikke var komiker, tørr han nesten ikke tenke på en gang, men han kanskje han hadde vært en masete taktekker.

– Jeg er jo relativt handy, da. Er det noe som heter taktekker enda, forresten? Hva gjør de egentlig? Spør han de andre, og en mindre diskusjon oppstår.

Gjengen konkluderer med at det heter blikkenslager nå, så Atle omformulerer til at han eventuelt ville vært en masete blikkenslager.

– Ellers så hadde jeg jo en bitteliten drøm om å bli journalist en periode, legger han til.

– Pissredd

Selv om han hevder å ha ledd seg skalla av Monty Python, er det egentlig ikke humor eller andre komikere som inspirerer Atle.

– Da blir jeg mer inspirert av P2, altså. Eller andre ting som irriterer meg i hverdagen eller i nyhetsbildet, det er mye å ta av der.

Atle er i det pratsomme hjørnet, og vi blir sittende å diskutere stand up en stund.

– Stand up er helt klar en kompensasjon for noe. Å ja da. Jeg har jo erfaring fra drama, men husker jævlig godt første gang, på Kristian Kvart. Jeg var pissredd og fullstendig tekstavhengig. Men jeg tror det er mye vanskeligere å starte med stand up i dag. Før var folk imponerte bare du turte stå på en scene, liksom.

Vi fortsetter å mimre litt.

– Beste sketsj? Njaaaa, sier Atle og vrir på seg.

Å rangere på sparket er noe denne mannen ikke kan fordra. Han jekker en ny pils og blir sittende å stirre i taket mens han smatter tenkende i noen sekunder.

– Det må nok bli noe fra Ut i vår hage 2. Det var en sinnssykt krevende sesong, alt måtte være avstemt på forhånd.

Han tenker lenge. Så er han klar.

– Vet ikke om folk husker den en gang, men den beste må nok bli den orienteringstraileren. Vanvittig med jobb bak den, altså.

Grå sommer

Stemningen er god på bakrommet, og av en eller annen grunn får jeg for meg at jeg skal prøve meg på et morsomt spørsmål.

– Hva er ditt syn på menn som sitter når de tisser?

De tre komikerne smiler riktignok høflig, men man kunne hørt en flue klø seg i skrittet. Å prøve å være morsom i et rom proppet av komikere slår meg som å skulle forsøke å imponere Elton John med å klimpre frem Lisa gikk til skolen.

– Det er sikkert jævlig praktisk da, sier Atle for å bryte stillheten. – Menn føler ikke at de trenger å være homo, liksom. Tror faktisk Espen Thorsen sitter når han tisser, stemmer ikke det, Trond?

– Skyldes vel heller latskap, sier Hanssen, og så er de heldigvis i gang igjen.

Atle har et godt forhold til Trondheim og Samfundet. Det at noen skråler litt i salen, har han ingenting i mot, for han har opplevd så mye verre.

– Og så er jo folk så flinke til å hysje på hverandre her!

Atle har bodd ett år i Trondheim på Svartlamoen da han jobbet i teatergruppa Storm. Han sitter igjen med et minne om at sommeren er grå.

Kong Curling

Atle er akkurat ferdig med innspillingen av komedien Kong Curling, hvor ha både står for hovedrollen og stor grad av manusarbeidet.

– Det er så Inn i helvetes masse morsomme folk med i denne filmen. Linn Skåber, Bård og Harald, Steinar Sagen, for å nevne noen.

I sportskomedier flest, så handler Kong Curling så lite om selve sporten som over hodet mulig.

– Det handler maks 7 prosent om curling, resten går med på å finne skitne knep for å komme til finalen.

Atle har også flere pakker i sekken.

– Vi lager Nissen på låven, 10 år etter. En ny sesong av Dag blir det også. I tillegg er jeg i gang med et nytt TV-konsept som det er for tidlig å prate om foreløpig, blunker han.