Bandittlyd

JAGA JAZZIST - ONE-ARMED BANDIT- UNIVERSAL

Det veletablerte jazzkollektivet Jaga Jazzist har med sitt fjerde album tatt en mer useriøs avstikker fra sin vellykkede oppskrift. Resultatet er, midt oppe i kirkeorgel, elektrobeats og messinglyd meget ørevennlig.

En gjennomlytting av sisteplaten kan få en til å tro at det er soundtracket til en tysk spiontriller vi lytter til. Det er en drivende spenning gjennom alle sangene, og en suggerende rytme som driver det hele videre i 2/4, 5/8, 7/8 og skifter takt og tempo etter eget behag. Tittelkuttet som også åpner plata minner mer om en frekk lillebror av bandet, som har tatt en tidsreise tilbake til 70-tallet. Syntheffektene i bridgen høres plutselig veldig ut som tidligere varianter av Mario bros. ilagt en fanfare eller to, og det er ingen tvil om at musikerkollektivet vet å leke seg med musikken.

Gjennomgående for de ti sporene er at de fenger, og har et sterkere fusionpreg enn tidligere skiver fra Jaga.

«Toccata» har en intens rytme som grunnmur, og det hele blir nesten blir litt overveldende for en låt på drøye ni minutter. Både Steve Reich og Philip Glass hadde nok nikket anerkjennende til denne, men samtidig er ikke resultatet utilgjengelig. Flere av albumets spor kunne tålt en gjennomspilling på radio eller tre, selv om denne kanskje ikke er en av dem.

«Prognissekongen» er et av høydepunktene, også som låtnavn. Trønder og gitarvrenger Stian Westerhus får frie tøyler, og resultatet bærer til å overbevise flere jazzskeptikere.

Kanskje er tullete titler og lek med lydbildet veien å gå for å kvitte seg med flinkisstempelet? Man noterer seg uansett et rikt lydbilde, teknisk krevende musikk med masser av overskudd og en dyp beundring for Las Horntvedt, hjernen bak alle låtene.

Noen av vendingene får anmelderen til å smile. Er det bare tull? Og hvorfor titler som «Bananfluer overalt»? Det nærmeste jeg kommer et svar må være fordi de slipper unna med det. Og at all verdens syntheffekter ikke kan dekke over at dette er seriøst godt laget.

One-Armed Bandit er preget av en leken holdning til sjanger og låttitler, og kan kvalifiseres som bandets beste utgivelse sålangt.