Bistand à la Carte

Intervju med:

Erika Jørgensen

Nordisk direktør i Verdens matvareprogram

– Verdens Matvareprogram (WFP) bistår sultrammede mennesker i over 75 land. FN-organisasjonen er verdens største humanitære organisasjon, og har en visjon om en verden «hvor alle til enhver tid har tilgang til nødvendig næring». Slik er det ikke i dag. Klimakrise, finanskrise og matkrise – er sult og fattigdom på frammarsj?

– Ja. I dag lever rundt en milliard mennesker under fattigdomsgrensen og denne situasjonen har blitt kraftig forverret på grunn av matkrisen. Sammen med de to andre krisene du nevner blir situasjonen prekær.

– Hva er effekten av økte priser på basismatvarer ?

– Vi vet at det er vanlig i utviklingsland å bruke mellom 70 og 80 prosent av inntekten sin på mat. Når prisene stiger er fattige nødt til å foreta omprioriteringer for å overleve. Barn blir tatt ut av skolen, husdyr og landområder blir solgt unna, og helsetjenester ved for eksempel fødsler blir nedprioritert. Dette gjør at stadig flere blir presset ut i fattigdom. I 47 av de 56 landene WFP overvåker matprisene i ligger de fortsatt 20 prosent høyere enn gjennomsnittet for de siste fem årene. Matkrisen er kanskje over i media, men ikke i den virkelige verden.

– Hvordan jobber WFP i krisesituasjoner?

– Som andre FN-organisasjoner er vi avhengig av en invitasjon fra lokale styresmakter før vi kan foreta oss noe inne i det aktuelle landet. Så er det viktig at det på forhånd foreligger en teknisk analyse om situasjonen i landet. Vi kan ikke bare rykke inn og dele ut mat til de vi syntes ser sultne ut. Vi må vite hvem som rammes, hvor mange de er, hva de trenger og hvor de befinner seg. Når vi har en godkjenning fra staten, og oversikt over situasjonen, leverer vi en appell og søker om midler.

– Dette høres ut som en lang prosess?

– Det høres sånn ut, men i virkeligheten går det svært fort. I de fleste tilfeller har vi en risikoanalyse på forhånd, og vi har disponerbare matlagre. Da syklonen rammet Bangladesh i 2007, var vi der under ni timer etter at katastrofen fant sted. Vi har utviklet fleksible låneordninger som gjør at finansieringen ikke blir et hinder – når katastrofen rammer har vi ikke tid til å begynne en pengeinnsamling før vi foretar oss noe.

– På WFPs norske hjemmesider står det at «matvarehelp kan bryte fattigdomssirkelen». Hvordan får man til dette?

– Dette gjør vi blant annet gjennom å gi barn gratis skolemat. Barn får økt læringsevne gjennom riktig og tilstrekkelig kosthold, samtidig som vi gir foreldre insentiver til å la barna få fortsette på skolen. Et annet virkemiddel er mat-for-arbeid prosjekter, der vi bygger infrastruktur i distriktene og betaler lokale arbeidere med matvarer. Vi bygger veier, demninger og brønner – alt sammen nødvendige elementer i et lands utvikling.

– Men hadde det ikke vært bedre for de lokale å få lønnen sin i penger – da får de jo sjansen til selv å avgjøre sitt eget forbruk og de kan kjøpe maten sin av lokale produsenter?

– Det å utbetale lønnen i kontanter er ofte en god løsning, men da er vi avhengig å få støtte i penger snarere enn i varer , noe vi i økende grad får. Så er det viktig å ta med i betraktningen at noen steder er det ikke mat å få kjøpt. Ved naturkatastrofer og i krigssoner er det vanskelig å få tak i mat – selv for de med penger. Men der det er mulig å gi ut penger, eventuelt matkuponger som brukes som betaling hos lokale produsenter, vil dette være ønskelig. Særlig med tanke på langsiktig utvikling.

– WFP har blitt kritisert for å ødelegge lokale markeder med sin matvarebistand. Når prisene på matvarer presses ned som en følge av nødhjelpen, og bøndene sliter med å få solgt avlingene sin,e svekkes inntektsgrunnlaget til tusenvis. Har kortisktig nødhjelp hatt negative effekter på utvikling på lengre sikt?

– Dette er et ømtålig emne som vi vurderer fortløpende. I 2008 kjøpte WFP 80 prosent av maten lokalt, og vi kutter så mange mellomledd som vi klarer. På den måten bidrar vi til at småbønder får en sikker inntekt slik at de får muligheten til å ta opp lån og foreta investeringer på egen jord. Men vårt hovedfokus er på nødhjelp, så det å støtte lokale bønder må forbli en andreprioritet. Det å handle med mange små aktører i forskjellige land medfører utfordringer knyttet til kvalitet og sikkerhet. Vi må kunne være hundre prosent sikre på at våre leverandører klarer å levere maten når vi trenger den.

– WFPs programerklæring for 2008 markerer i følge organisasjonen selv et rolleskifte fra «En hjelpeorganisasjon til en organisasjon der matvareassistanse med mer langsiktig og bærekraftige måter å takle sult på er i fokus». Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har uttalt at han synes WFP «bør konsentrere seg mer om nødhjelp, og ikke utvikle virksomheten til langsiktig utvkling». Går WFP med sitt nye fokus utover sitt egentlige mandat?

– Nei, det synes jeg ikke. Katastrofen og nødhjelpen konsentrerer seg om her og nå, men vi kan ikke bare trekke oss ut så snart krisen er over. Vi må gjennomføre nødhjelpsbistanden på en intelligent måte – slik at den gir mening også på lang sikt. Så skal man være forsiktig med å operere med rigide skiller for hva som er nødhjelp og hva som er utviklingshjelp. Jeg tror det er mer produktivt å se på et land som en helhet og prøve å finne ut av hva problemene er der – og så jobbe med å finne løsninger.

– I 2008 ble over en million tonn mat donert til WFP, noe Norge ikke lenger gjør. Hvor kommer denne maten fra, og hvorfor bidrar ikke giverlandene heller med penger hvis dette er til det beste for mottakerlandene?

– USA og en del andre land donerer mat til WFP når de har overskuddsproduksjon. Denne praksisen har mange land lagt fra seg. Midler i form av penger, snarere enn varer, gjør at vi kan utforme bistanden vår smartere. Men når det er sagt, tar vi i mot alle bidrag med takknemlighet – uansett form.