Blåveis i helvetes forgård

«Find what you love and let it kill you» skrev forfatteren Charles Bukowski. Du har heldigvis ikke tatt sitatet helt bokstavelig. Hvordan er motivasjonen til å fortsette etter denne noe sjelsettende opplevelsen?

— Motivasjonen min er sterkere enn noen gang, fordi jeg selv har fått føle på kroppen hvor stor mangel det faktisk er på menneskerettigheter og trygghet i de regimene jeg rapporterer fra. Du siterer Bukowski, jeg vil sitere J. D. Salinger fra Catcher in the Rye: «The mark of the immature man is that he wants to die nobly for a cause, while the mark of the mature man is that he wants to live humbly for one». Jeg vil ikke dø for saken, men ønsker å leve og virke for det jeg tror på.

Hva skulle vært gjort annerledes?

— Jeg og teamet gjorde ganske grundige sikkerhetsvurderinger før vi reiste ned. Dette var ikke en tur som vi hoppet blindt på. Man kan forberede seg så mye man bare vil, men dette er et uforutsigbart regime. Det vil alltid være en viss risiko, men ingen hadde sett dette komme.

Men dere fikk noen indikasjoner på vei? Du ga jo selv tilbakemelding via en kryptert meldingstjeneste til Norge om at noe var i gjære?

— Ja, til en tsjetsjensk kontakt i Norge. Vi ble forfulgt av biler. Folk vi skulle møte og intervjue avlyste plutselig og kunne ikke si hvorfor. Da skjønte jeg at de hadde blitt truet, og jeg vet nå at de ikke en gang turte å være på jobb fordi de hadde fått regimets væpna folk på nakken.

Hvem var disse menneskene du skulle treffe og hvilken historie ønsker du å formidle?

— De historiene jeg ønsker å fortelle omhandler de aller siste som finnes i Tsjetsjenia som jobber for menneskerettigheter og dokumenterer overgrep og tortur. Historien om den siste rest av en rettsstat. De vil sikre grunnleggende friheter og rettigheter, og deres stemme fortjener å bli hørt. Disse menneskene gir meg håp om at det kan bli en regimeendring, et håp jeg ønsker å formidle videre.

Du har en bachelorgrad i statsvitenskap fra NTNU fra 2011...

— ...Vel, sannheten er som følger: Jeg har skrevet bacheloroppgaven, men mangler noen eksamener for å kunne kalle meg statsviter. Jeg fikk fast jobb som journalist i radio og måtte takke ja før endt studium. Jeg tror jeg mangler Ex.phil av alle ting.

Ok, garantert ikke den eneste. Men lærte dere ingenting om hvor farlig Kaukasus-området, og særlig Tsjetsjenia, er for nysgjerrige journalister?

De glemte nok å fortelle meg om det. Neida. 80 prosent av det jeg lærte på statsvitenskap er nok lite relevant for det jeg gjør som journalist i dag.

Hvor kommer interessen for Tsjetsjenia fra?

— Jeg oppdaget at det er rundt tolv tusen tsjetsjenere i Norge. Ingen av dem tør å snakke med norske medier eller fortelle hvordan ting virkelig er i hjemlandet, fordi det bedrives omfattende flyktningspionasje mot eksil-tsjetsjenere. Snakker de her så blir familiene deres drept eller torturert i Tsjetsjenia.

Og med bakgrunn i dette har du også skrevet en sak?

— Jeg skrev en gravesak i Ny tid om to tsjetsjenske asylsøkere i Norge som myndighetene mente ikke var i fare og dermed ikke burde få opphold. Selv om Amnesty og Helsingforskomitéen advarte sterkt mot å sende dem tilbake så fikk ingen av dem oppholdstillatelse. Begge ble funnet død i Tsjetsjenia etter utsendelsen, og obduksjonsrapporten til han ene viser at han ble torturert på de verst tenkelige måter.

Du har kalt de maskerte mennene som angrep deg medlemmer av en tapt generasjon, hva legger du i det?

— I Tsjetsjenia i dag finnes det en generasjon som ikke har opplevd noe annet enn krig, vold og et autoritært regime. De har aldri opplevd et samfunn som ikke er tuftet på frykt, og jeg tipper at de 20 som møtte opp for å ta oss er en del av denne tapte generasjonen.

Truls Lie, redaktør i avisen du skriver for, sa at du var en hårsbredd fra å bli drept i «helvetes forgård». Har det gått opp for deg hva du faktisk har vært med på?

— Nei, ikke helt enda. Jeg er klar over at jeg var fem sekunder fra å bli brent levende i bussen som sprengtes, men det er vanskelig å ta det inn over seg. Det første som slo meg da de angrep oss var at jeg skulle dø på en mørk vei i Kaukasus, og det var en helt uvirkelig følelse. Jeg greier ikke å sette ord på hvordan det føltes.

_Russlands president Vladimir Putin har beordret full granskning av situasjonen og hans talsmann, Dmitry Peskov, har i etterkant gått ut og fordømt angrepene. Har du vurdert å sende blomster og takkekort til Moskva? _

— Om jeg skal sende noe i posten så kan jeg love deg at det ikke blir takkeblomster. Dagen etter gikk Peskov ut og anklagde angriperne for å være pøbler. Det er pisspreik. De som angrep oss visste at vi var journalister og aktivister. Vi har på båndopptaker at de roper «journalister» og angrepet virket veldig målrettet. Selve etterforskningen virker mer som et spill for galleriene. Det er litt kult og litt skummelt å være en av få vestlige journalister Putin faktisk kan navnet på da.

Er det et paradoks at det er først når du er nær døden at folk er interesserte i å lytte til historien du ønsker å formidle?

— Jeg tror det også har noe med at folk ikke har vært klar over det arbeidet jeg og Ny Tid har gjennomført, det har kanskje druknet i alle andre nyheter. Det er vel et lite paradoks at hvis en norsk journalist blir banket opp så får det så ufattelig mye mer oppmerksomhet enn alt det andre jævlige som skjer her.

Selv om du lå på sykehuset og var skadet, var du flink til å dokumentere overgrepet. Reflekterte du noen gang over at det var en god historie eller tenkte du mest på å komme deg hjem?

— Da jeg lå på sykehuset ble min strategi å få mest mulig medieoppmerksomhet, som en sikkerhet for mitt eget liv. Nå skal det også være sagt at jeg ikke oppsøkte media selv. Det var plutselig en norsk journalist som hadde fått tak i sykehusets nummer, og som fikk komme inn og lage en reportasje. Så ja, om du synes det var en god historie så tar jeg det som en kompliment.

Du møtte kona di, Wojoud Mejalli, under ISFiT-festivalen i 2011, og oppfattes som idealister begge to. Hvordan har hun forholdt seg til det som har skjedd?

— Hun har vært utrolig sterk og handlingsdyktig. Hun var flink til å gå ut i media i Norge og få oppmerksomhet rundt det som hadde skjedd. Samtidig har det vært hardt for henne, og hun oppdaget at jeg var blitt skadet gjennom å lese om det på nettet.

_Hva er neste prosjekt? Jeg hører klimaet i Donetsk er ganske digg om sommeren, mens Damaskus visst funker hele året, i hvert fall værmessig. _

— Jeg føler det er god dekning på disse stedene, men jeg tror ikke jeg skal ha problemer med å finne en konflikt som ikke har nok søkelys på seg. Jemen, for eksempel? Fantastisk land som er involvert i en veldig kjip konflikt, det skal jeg sette fokus på.

Wow, break a leg!

— Det sier man i showbiz. Der jeg kommer fra sier man «break a good story», og det er et godt mantra å leve etter.