Diktatoren

Susanne Sundfør - Storsalen - 27. April

Det er aldri en enkel oppgave å anmelde store og anerkjente artister. Man blir redd for å havne i samme båt som alle de andre anmelderne, men likevel må jeg innrømme at jeg har en svakhet for kvinnelige artister. I dette tilfellet snakker vi om en som har vunnet Spellemannsprisen både for beste kvinnelige artist og årets låtskriver. Susanne Sundfør har sluppet to kritikerroste album som begge er dype, meningsfulle testament om du vil. Slik låtskriving fanger meg raskt. Vi snakker her om en som virkelig gir uttrykket «gir alt av seg selv» sin fulle betydning. Slike artister fortjener stor oppmerksomhet, noe hun også har fått mye av de siste årene.

Se vårt bildegalleri fra konserten her.

Under sirkustaket befinner det seg mange kjærestepar. Det er litt ukomfortabelt, nettopp på grunn av all kyssingen som foregår rundt meg. Oppvarmingsbandet Bow To Each Other får ikke den oppmerksomheten de fortjener, 80 prosent av salen har hodet vendt et helt annet sted enn scenen. Noe av grunnen til det er at volumet er så lavt at man kan snakke med innestemme for å kommunisere med sidemannen. Bandet øker volumet etter hvert, men likevel når de aldri standarden til kaklehønene i salen.

Plutselig ankommer hovedartisten scenen, og alle blir musestille. Man glemmer dårlig oppvarmingsband og ukomfortable kjærestepar. Atmosfæren forandres i et øyeblikk til noe helt annet. Vi befinner oss nå i et alternativt univers der Sundfør er diktatoren. Med artistens forførende stemme og velkoreografterte dans forvandles kaklehønene til dresserte hunder, meg inkludert. Dette er melankolsk, forførende og engasjerende i aller høyeste grad. Som diktatorer før henne har hun full kontroll over sine undersåtter.

Noe av grunnen til dette er lysshowet. Den er fylt av strober, spotlights og blinkende lys i alle regnbuens farger. Man blir helt paralysert av de hypnotiserende lysene. Den første tanken som slår meg er at jeg håper ingen lider av epilepsi. Lyset komplimenterer musikken i dens hyppige progressjon. Likevel beveger vi oss også over i et noe mer rolig landskap på slutten av konserten. Her gjøres det rom for ballader og mer rolige sanger, dette blir godt mottatt av hundene som står hypnotisert foran artisten, de har rett og slett ikke noe valg.

Man har vanligvis ikke god erfaring med diktatorer, men denne er av en eksepsjonell art, både med en stemme, og en holdning som ikke kan beskrives. Dessuten er ikke kjæresteparene ukomfortable å se på lenger. Jeg blir mer beskymret for at jeg ikke står sammen med en jente selv. Men vent, jeg har jo Sundfør ved min side. Kvelden er komplett.