Ektefølt og eksepsjonelt eksperiment

JAZZFEST

BOL FEAT. SNAH OG STIAN WESTERHUS - BLÆST - 13. MAI

For tiden leser jeg en bok som handler om no wave-bølgen som hadde sitt utspring i New York på midten av 70-tallet. På et bilde i boka kan man se Thurston Moore - musiker og en av forfatterne av boka – stå henført på venstre side av scenen på den legendariske klubben CBGB, mens han bivåner bandet DNA. Torsdag innså jeg plutselig at jeg sto på nøyaktig samme sted i forhold til scenen, mens jeg antakeligvis var nøyaktig like fascinert av hva som foregikk der oppe. New York, CBGB og DNA var erstattet av Trondheim, Blæst og BOL – med Snah og Stian Westerhus som bandets samarbeidspartnere denne kvelden.

Jazzfestival kan være så mangt. Under konserten kunne jeg av og til få flashback til Kosmorama, også dét en festival der deler av publikum består av hvite, vindrikkende viktigheter som prøver å slurpe i seg det de kan av kulturell kapital. Det morsomste med denne skarpt iakttagende holdningen der man er overbevist om at man overværer noe av høy klasse, er den blendende kontrasten til artisteriet på scenen. Uansett hvor konsentrerte BOL og gjestemusikerne var om det de drev med, var det nemlig ingen tvil om at de hadde det særdeles artig i sin improvisatoriske og friske utforskning av nye lydlandskap. Dette var en leken aften, en gjøglernes aften, men for musikere.

Vokalist Tone Åse, plassert på en stol bak sin elektronikk, lå som et mer tilgjengelig element bak de fire andre. Av og til forsvant hun i all støyen, av og til var hun et kjærkomment pust. Det startet energisk med de to gjestegitaristene i front, før musikken utover i konserten beveget seg passelig opp og ned, i tempo, temperatur og taktfaste tramp. Men først i avslutningsnummeret, før kvintetten smilende kom opp for et like fantastisk ekstranummer, ble det virkelig rom for måpende miner. Det var på dette tidspunktet jeg følte meg som Thurston Moore, mens jeg sto der på siden av scenen. Der slutter all sammenlikning med kreativitetsgeniet Moore – mer rettferdig vil det være å sammenlikne ham med Westerhus oppe på scenen. Motorpsycho-medlem Snah og det faste inventaret i BOL førte Westerhus fram som stiv kuling av strålende støy, mens gitaristen vrengte instrumentet sitt, plasserte det opp mot høyttaleren, ropte ned i det og slo fingrene mot det i skapelsen av presiserte og frynsete toner. Før dette hadde han spilt så svetten dryppet fra nesa – nå dirret det så hardt i høyttaleren foran meg at en flaske falt ned fra den, som om den rømte for livet.

No wave-bølgen handlet i stor grad om å forene stilarter, deriblant jazz, i nye og eksperimentelle uttrykk. Musikalsk sett er det derfor ikke så søkt å sammenlikne konserten på Blæst med denne udefinerbare sjangeren. Skal jazzen videreføres er den avhengig av slike øyeblikk, der bleke kopier av saker som ble gjort best for 50 år siden, må vike for eksperimentering og ektefølt spilleglede.