Estetisk øymystikk

FILM
SHUTTER ISLAND – REGI: MARTIN SCORSESE – PARAMOUNT PICTURES

Tåken letter og en ferje kommer gradvis til syne. To etterforskere er ombord, de er på vei ut til Shutter Island – en øy der sykehuset Ashecliffe Hospital befinner seg, med sine kriminelle sinnslidende og ansatte. En av pasientene, en mor med sine barns liv på samvittigheten, har forsvunnet på mystisk vis. Ferjen er eneste mulighet til å komme seg tilbake til fastlandet, ergo trekkes slutningen at hun fortsatt befinner seg på øyområdet.

Om det er hold i dette skal etterforskeren Teddy Daniels (Leonardo DiCaprio) finne ut, ledsaget av kompanjongen Chuck Aule (Mark Ruffalo). Helt fra åpningen i tåket farvann sitter stemningen som et skudd. Mesterregissør Martin Scorsese kjenner sin filmhistorie ut og inn, og bader fortellingen i visuelle referanser. Shutter Island ser ut som en klassisk Hollywood-film, men drar også veksler på europeisk filmhistorie – samtidig som filmen preges av friske og inspirerte grep. Det er til å vri seg i smerte av når filmanmeldere tyr til beskrivelser som "god klipping og fantastisk kameraføring", men her er det virkelig berettiget. Scorseses faste klipper Thelma Schoonmaker har som vanlig satt sammen bildene på ypperlig vis, der både lyssetting, kameraføring og lydbruk er stødig gjennomført. De forskjellige delene av sykehusøya ser imponerende eventyraktige og fortryllende ut.

Og det er noe som skurrer på Shutter Island. Ledetråder får Daniels til å stille spørsmål ved driften av sykehuset. Er behandlingen av pasientene på det rene? Leonardo DiCaprio gir sin rollefigur troverdighet, og også de andre rollene, som Ben Kingsley og Max von Sydows doktorkarakterer, er velspilte.

Intensiteten mellom karakterene bidrar til det forstyrrende. Maleriske bilder glir mellom fantasi og virkelighet, i det som gradvis beveger seg mot et kafkaesk mareritt for Daniels. Øya blir som en karakter i seg selv, der dens mystikk gjør både etterforskeren og tilskueren forvirret. Den er uoversiktlig og bærer på hemmeligheter, og med en så begrenset referanseramme som en øy og et mentalsykehus – hvem vet til slutt hva som er sannhet? Nye momenter skaper økt usikkerhet. Samtidig som Daniels' fortid får klarere konturer, blir begrepet om virkeligheten mer diffust.

Shutter Island er spennende hele veien. Den oser av overskudd og filmatisk glede. Når filmen går mot slutten føles det likevel som om den har hvilt seg for mye på konklusjonen, og at for mye samles opp på for lite tid. Det er synd, men kan likevel ikke forhindre at duoen Scorsese/DiCaprio igjen skyter blink.