Eventyrlig økserock
Et svart eventyr er i ferd med å innta scenen på Blæst denne torsdagen. De norske rock- og metalbandene Djerv og Dunderbeist er det som sørger for den uvinnelige stemningen.
DJERV OG DUNDERBEIST - BLÆST - 29. MARS
Djerv
En blond kvinneskikkelse står foroverbøyd med ansiktet mot trommisen. Med en knekk i knærne og rykninger i hodet skaper hun et skummelt og spennende uttrykk. Hun nærmest lokker publikum til seg med sine slue blikk og forfører oss med sin vakre stemme.
Stemmen som først høres blir etter vært ganske schizofren. Utrolig nok, på den mest fungerende måte. Det nydelige toneleiet, endres brått til tøff, sterkt og sinnskrikende hardt.
Jeg er over meg av begeistring og sveisen til den kvinnelige vokalisten beskriver akkurat de følelsene jeg får. Hakeslipp og sidesveis. Denne dama er rå! Hun klarer å holde det mørke uttrykket hele veien, men på sjarmerende vis dukker det etter hvert frem en sprudlende personlighet bak den harde masken.
– Er dere med eller? Nå er det om å gjøre å komme frem og bli svette, folkens! Så skal jeg gjøre noe skikkelig gøy for dere, roper hun ut, før hun utfører et vellykket stagedive over folkemengden. At stemmen ikke sprekker en eneste gang i stuntet, gir meg bare enda en grunn til å elske denne dama.
Det eneste negative med vokalistens råhet, er at resten av bandet forsvinner litt i hennes sceneshow. Med harde riff og tøffe trommer, er det forståelig at mennene i bandet har nok å konsentrere seg om, men i starten ser det nærmest ut til at de spiller på autopilot.
Bassen er også dessverre altfor høy i forhold til resten av bandet. Det skulle bare mangle at det ristet litt ekstra i brystkassa på slike konserter, men når man står langt unna høyttalerne med ørepropper i og gruer seg til neste rungende basstone, blir det for mye av det gode, samme hvor vellykket han håndterer instrumentet.
Heldigvis skrus i det minste autopiloten av etter hvert og bandet blir mer levende som helhet. Livet frontfiguren skaper blant tilskuerne ser ut til å ha smittet litt over på selve bandet. Øyekontakten dem imellom og til publikum, gjør stemningen enda mer brennende frem til slutt. Artistene klarer sammen å skape et eget uttrykk i en blanding av black metal og rock. Med smilende personligheter blir ikke bandet kun en sinna og mørk seanse, men skaper liv og tilhørighet også hos tilskuerne.
Det er derfor bandet med god grunn kan gå av scenen med smil om munnen. Som første band skrevet på plakaten, har de klart å oppfylle kravene til en minneverdig konsert: Musikalsk talent, liv, sitt eget preg, oppmerksomhet, svette, enda mer liv og skuffelse over at konserten dessverre også har sin slutt.
Derfor er det bare å håpe at neste band ut blir en trøstende suksess.
Dunderbeist
En introduserende bakgrunnslåt samler folk på ny rundt den nå skjelettpynta scenen. Oppvarmingsbandet, Sudan, og Djerv har allerede svettet fra seg og det er klart for det siste bandet kvelden har å by på. Det kan da umulig toppe de forrige?
Med et skål inntrer Dunderbeist rommet og lykkelige hyl høres straks fra publikum. Halvfulle ølglass beveger seg over hodene til tilskuerne, og allerede fra første sang rister gulvet. Ikke bare av tighte trommeslag og en dundrende bass, men av stemningen selv.
Vokalistens lure smil og kontakten med resten av bandet styrer publikum inn i det som viser seg å være fortsettelsen på en eventyrlig rockeseanse.
Den ene vokalisten står foran midt på scenen og uttrykker seg med sin musikalske, mandige stemme. Den andre, langhårete vokalisten på sidelinjen synger flerstemt med eller growler på kjent vis. De er begge med å lage liv både på scenen og blant publikum. De to gitaristene står på hver sin side av scenen og spiller hver sine toner og solide gitarriff som får det til å vibrere i ryggraden. I et samarbeid fylt med testosteron, svette, hvite skjorter og rennende piratsminke skaper bandet sitt eget uttrykk på scenen og får tilskuerne ivrig med seg uten en gang å be om det.
De norske sangene bandet fremfører bærer et slags folkeeventyrisk preg, men med skumlere undertoner enn de du forteller barna. Det er vel det som er meningen når det i den ene sangen synges «Ta en øks og la den vandre».
I motsetning til det forrige bandet som sto på scenen, som var noe uheldige med en altfor høy bass, er lyden hos Dunderbeist gjennomført god. Som alltid på konserter er det høyt til og med når øreproppene er plugget i, men alle viktige elementer av lyd kommer nøyaktig frem og alle på scenen blir hørt.
Ved konsertens slutt, roper vokalisten «Du må stole på deg sjøl», og det har dette bandet all grunn til å gjøre.
Dobbeltkonserten denne kvelden har også brakt tilskuere fra alle aldersgrupper inn i lokalene. Når eldre menn i rutete skjorter og sixpence klapper etter flere harde toner når klokken passerer 01.00, kan man ikke annet enn å omtale kvelden som vellykket. Dessverre er det litt for lite liv hos publikum når bandet avslutter. Litt ivrig klapping fra en eldre mann og noe skriking fra første rad om flere låter, er beklagelig ikke nok til at bandet kommer tilbake på scenen. Llikevel virker det som publikum er svært fornøyde. Det bevises idet en lykkelig mann kommer bort til meg og roper at det jeg skriver burde være sabla bra og hans to kompisser nikker bekreftende med.
