Filmatisert konspirasjonsteori, sa du?

KOSMORAMA

APOLLO 18 - REGI: GONSALO LÓPEZ-GALLEGO - DIMENSION FILMS

Apollo 18 starter med å fortelle publikum at opptakene er ekte. De har blitt berget etter månelandingene NASA utførte i 1960-70 årene. Apollo 17 er nemlig den siste offisielle månelandingen som er dokumentert. Her vises den uoffisielle måneferden Apollo 18 dro på.

Vi blir invitert til en klassisk barbeque i bakgården til astronauten Ryan Robbins og de andre hovedkarakterene. De venter et viktig oppdrag fra Forsvarsdepartementet. Gutta er erkeamerikanske i måten de oppfører seg på, med vittige kommentarer, pilotbriller og den amerikanske militærsveisen. De får plutselig beskjed om at prosjekt Apollo 18 er et faktum og det narrative aspektet med filmen slår spirer. Ulike problemer dukker opp og dette involverer Sovjetunionen, utenomjordiske vesener, dype grotter og en low-key lyssetting. Karakterene aner ugler i mosen da forsvarsdepartementet drar en «strictly-need-to-know-basis» overfor astronautene når uforklarlige hendelser finner sted under månelandingen.

La meg avbryte her. Jeg må ærlig innrømme at jeg kom til denne filmvisningen med et kritisk blikk. Jeg valgte denne filmen spesielt fordi den inneholder elementer jeg er lei av. For det første er konspirasjonsteorier noe som har blitt filmatisert – og nesten voldtatt – helt siden vår kjære Geores Méliès viste Reisen til månen på lerettet i 1902. Dessuten taler utenomjordiske vesener på film for seg selv. Med andre ord oser det oppbrukt av hele prosjektet, men det er ikke elementene for seg selv som er revolusjonerende her.

Filmen kan plasseres inn under mockumentary-sjangeren, altså dokumentarer filmet i et fiktivt univers. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Vi kan se tilbake på The Blair Witch Project (1999) som skremte en hel verden med sin innovative bruk av sjanger, eller Trolljegeren (2010) som også er tilsynelatende «ekte».

Filmen bruker tid på å sette stemningen, men når den først har gjort det, er det få filmer som kan måle seg. Blandingen av ulike elementer gjør stemningen skremmende, konspiratorisk, og spennende på samme tid. Symbolet på den amerikanske drøm illustreres godt, likevel beviser filmen også at de amerikanske myndighentene er under stor skepsisme. Her refereres det eksplisitt til Watergate-skandalen.

Ved bruk av denne stadig mer brukte sjangeren får man lyst til å tro på det hele. Særlig når filteret på kameralinsen ligner klippet som dokumenterer en pressekonferanse med JFK i filmen. Apollo 18 bærer et personlig preg som gjør at man føler seg tilstede til enhver tid og karakterene blir mer troverdige enn i andre skrekkfilmer, nettopp på grunn av den dokumentariske troverdigheten. Dette er først og fremst «ekte» opptak.

Det er imidlertid ingen dyp film. Man inviteres til å tolke filmen slik den er, men det betyr ikke at den er dårlig. Tvert imot, dette er popcorn-film på sitt aller beste.

Apollo 18 er et tilsynelatende dødt prosjekt. Likevel klarer den å bevege skrekkfilmtilskueren på en ny måte. Liker du skrekkfilm, er denne midt i blinken. Vær forberedt på en blanding av Amerika versus Sovjet, alien og konspirasjonsteorier i en helt ny dimensjon.