– Følelser og logikk er ikke det samme

I forbindelse med den dokumentariske fotoutstillingen om Cizzi kalt «Tilværelsens uutholdelige letthet», ble vi søndag kveld invitert på et foredrag om temaet psykisk helse. Det skulle handle om tabuene, fordommene og det å leve med en alvorlig psykisk sykdom. Vi ble presentert det aktuelle emnet fra ulike perspektiver; både psykologen, pasienten og kunstneren. Sammen bidro det til en sterk opplevelse.

Får fortelle sin historie

Jacqueline Hellmann er fotografen bak utstillingen du i disse dager kan oppleve i kafegangen på Samfundet. Fotoutstillingen følger Cizzi, og hennes kamp mot selvskading og anoreksi. Hellmann er i tillegg nær venn av Cizzi, og fortalte søndag at det å jobbe med prosjektet gir de to en arena å møtes på.

– Klart jeg ikke har mulighet til å forstå fullt ut hva hun opplever, men ved å dokumentere henne med kameraet får vi en arena der vi er sammen om noe, sa Hellmann.

Fotoutstillingen ble for første gang stilt ut i 2008, og etter fire år er Cizzi desverre fortsatt syk. Hellmann tror likevel at fotoprosjektet har hjulpet Cizzi til en viss grad.

– Det at hun får formidlet historien sin i kraft av å være seg selv er viktig, sa Hellmann.

Fortsatt skam

Spesialist i klinisk psykologi Svein Øverland understreket at på tross av økt åpenhet rundt psykiske lidelser, er det fortsatt mange feiloppfatninger hos folk.

– Vi er skeptiske, tenker at de med en psykisk lidelse er farlige, ukontrollerte eller til nød litt svake. Det er heller motsatt, mennesker med psykiske lidelser er sterkere enn resten av oss, sa Øverland.

Han sa at denne negative tolkningen hos folk, er med på å opprettholde skammen hos de som er rammet. Øverland mente vi alle må øve oss på å godta at det kommer dårlige dager, men at man samtidig bør forsøke å være litt i forkant.

– Å være sterk er å kjenne sine svakheter, kun på den måten kan vi gjøre noe med dem. Å ha vonde tanker er normalt, det er hvordan vi håndterer de vonde tankene som avgjør, sa han.

Ensom protest

Forfatter og kunstner Kristin Ribe har kjent skammen på kroppen. Hun skadet seg alvorlig i mange år, før hun lærte seg å uttrykke sinne og vonde følelser på en annen måte enn ved hjelp av kutt.

– Det var en protest. På samme tid en søken etter hvile. Såret og blodet ble noe konkret. Jeg klarte ikke å snakke om følelser, kuttene ble noe som var mitt. Samtidig ble stingene et slag bildet på noe som kunne gro, sa Ribe.

Ribe sier hun har bestemt seg for at det er gjennom ord hun skal uttrykke seg nå. At hun har klart å slutte med selvskadingen har gjort at skammen har fått selskap av en annen følelse.

– Det er fortsatt mye skam, på samme tid er det også stolthet nå. Ja, jeg har hatt det fælt, men se hva jeg har overlevd, sa hun.

Ribe er klar på at hun ikke ville ha kommet dit hun er i dag, om det ikke var for god hjelp av en psykolog som stadig dyttet henne ut i det utrygge, samtidig som han viste at han brydde seg.

– Det gjorde noe med meg å se at han var berørt, jeg var redd han skulle gi meg opp. I tillegg var jeg så sliten av hele prosessen med selvskading. Jeg ønsket å endre meg, men det å få til endring koster, sa Ribe.

Alternative uttryksformer

Svein Øverland var klar på at følelser ikke kan beskrives med ord.

– Vi prøver, men det strekker ikke til. Dette blir særlig tydelig når det er snakk om skam og angst, sa han.

Han understreket viktigheten av å tørre å høre etter, selv om det blir kommunisert på ulike måter. Kristin Ribe lette lenge etter ordene, nå har hun tro på samtalens trøst.

– Jeg har lært meg å gråte uten blod. Jeg kan si hva som gjør vondt nå, det er i hvert fall noe, avsluttet hun med.