For lettvint, Lånke
I forrige utgave av Under Dusken presenterte vi den etter hvert mye omtalte politikerkontrakten, som er et initiativ fra Studenttinget, Velferdstinget og Studentparlamentet i Trondheim. De studentpolitiske organisasjonene ber førstekandidatene på stortingslistene i Sør-Trøndelag om å skrive en kontrakt med studentene. Kontrakten omfatter valgløfter som indeksregulering av studiestøtten, mer statsstøtte til studentboliger og gjeninnføring av reisestipendet.
Sp, Ap, SV og Venstre mente dette var rimelige krav og skrev under umiddelbart. KrF, Høyre og FrP fant derimot hver sin unnskyldning for å la være å gripe til pennen.
«Vi sitter nå og regner på hvor mye dette vil koste og vil ikke bestemme oss ennå» sa Høyres valgkampsekretær Kjetil Reinskou. Ikke overraskende regnet de seg fram til et nei.
«FrP tar sterk avstand fra dette...Hva er da poenget med et partiprogram? En slik kontrakt vil binde oss i framtidige budsjettforhandlinger, og bryter indirekte med demokratiet», hevder Per Sandberg. Som om partiprogrammet noen gang har hindret Carl I Hagen fra å komme med populistiske utspill på tross av både løfter og landsmøte.
«Politikk er det muliges kunst, ikke kontrakter med velgerne», sa Ola T. Lånke i god KrF-ånd. I likhet med partiets statsminister, er dette utsagnet pragmatisk på grensen til det tannløse.
Denne saken viser tydelig politikernes spill for galleriet. Høyre (med Per Kristian Foss i spissen) vil framstå som det økonomisk bevisste partiet, KrF vil være partiet som kan gjøre alle til lags. At FrP plutselig bryr seg om partiprogram er én ting, men de fikk i alle fall framhevet at de setter demokrati og folkets meninger høyt.
Økonomi, diplomati og demokrati er alle gode verdier, men kunne dette forsvare motviljen mot å holde sine valgløfter til studentene? Neppe.
Heldigvis kom den ulimate unnskyldningen rekende på ei fjøl: Velferdstingets leder Edina Ringdal hadde rådført seg med Arbeiderpartiets Trond Giske. Fienden!
Herfra var ikke veien lang til fingert kontrakt, valgkampfusk og forsøk på å binde opp politiske motstandere. KrFs Ola T. Lånke gikk fra usikkerhet til et bestemt nei da han oppdaget at studentene hadde snakket med Giske og ikke med ham.
«Etter Adresseavisens avsløringer om at Giske var brukt som konsulent for studentenes kravliste, burde det ikke overraske noen at vi ikke er villige til å skrive under på Arbeiderpartiets program og binde oss til dyre valgløfter», skriver Lånke i Adressa 22.august.
Dette utspillet sier noe om hvor alvorlig KrF tar studentene. Først tilskriver Lånke Arbeiderpartiets program alle kvalitetene studentene etterspør. Dette til tross for at Ap i Stortinget stemte imot indeksregulering av studiestøtten senest i mai i år. Han omtaler konsekvent kontrakten som «studentenes kravliste», og innholdet som «dyre valgløfter».
Det mest merkelige er at før det ble kjent at Giske hadde blitt spurt til råds, hadde Lånke faktisk tenkt å underskrive kontrakten, selv om innholdet var akkurat det samme den gang.
På denne måten blir initiativet, som har bred forankring i både lokal og nasjonal studentpolitikk, brukt som simpel valgtaktikk. Selve budskapet drukner i «de voksne politikernes» kjekling om hvem som har fingert hva. Studentene blir neppe overrasket over FrPs utspill og manglende samarbeidsvilje. Det som er skuffende er hvordan Høyre og KrF henger seg på, skjult bak Per Sandbergs haltende argument og egen mistro til Trond Giske.
Uthevet utsagn: «I likhet med partiets statsminister, er dette utsagnet pragmatisk på grensen til det tannløse.»
