HF-studenter vet ikke hva de kan bli

Tekst: Ingrid Skogholt og Martha Holmes

Stortingsmeldingen om humaniora ble annonsert i desember 2015, og er planlagt å legges fram i 2017. Kunnskapsminsister Torbjørn Røe Isaksen ønsker at meldingen blant annet skal undersøke kvaliteten i humanistisk forskning og utdanning, og relevansen til humaniora i norsk arbeidsliv.

Bernt Otto Ferner og "Maria" tar begge en bachelor i engelsk ved NTNU. De er enige om at kvaliteten på undervisningen er god, men føler de mangler kunnskap om bruksområdet for faget.

— For meg er det veldig uklart. I hodet mitt er det bare en grå tåke etter studiene hvor jeg ikke vet hva jeg kan ende opp som. Det er generelt veldig lite informasjon underveis om hva man kan bruke utdannelsen sin til, så jeg skulle gjerne likt å vite mer, sier Ferner.

Begge forklarer at de valgte å studere engelsk ut ifra en faglig interesse og ikke med tanke på hva de skulle bli.

Føler mulighetene har blitt færre

"Maria" føler hun har fått et snevrere syn på hvilke muligheter hun har i arbeidslivet etter å ha studert tre år ved universitetet.

— Etter en bachelorgrad i humaniora virker det som de fleste går videre på en master eller velger å bli lærere, sier hun, og fortsetter:

— Da jeg begynte på studiet tenkte jeg at jeg hadde en verden av muligheter i arbeidslivet, men nå tenker jeg at det naturlige valget er å ta påbygg med PPU og bli lærer.

Hva tror du er årsaken til at studenter opplever å ha så få alternativer?

— Jeg tror det handler om at studenter har for lite kjennskap til arbeidslivet og mulighetene de har.

Er det universitetet sitt ansvar å synliggjøre hva du kan bruke utdannelsen din til?

— Både ja og nei. Vi kan ikke be om å få alt inn med teskje, men det hadde gjort livet betraktelig lettere. Dessuten tror jeg mange studenter ville hatt godt av å vite mer om mulighetene i arbeidslivet, særlig tidlig i utdanningsløpet.

Universitetene kan gjøre mer

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen anmodet at også universitetene bør bli utfordret på hvordan de bedre kan synliggjøre relevansen av humaniora, under en innspillskonferanse på Filmens hus 15. januar.

Førsteamanuensis Jan Frode Hatlen ved Historisk institutt ved NTNU mener at norske universitet, i motsetning til for eksempel amerikanske universiteter, ikke har noen alumni-tradisjon eller generell kultur for nettverking mellom studenter og forskere. Verken underveis eller etter endt utdannelse. Studentene går dermed glipp av en naturlig tilknytning til arbeidslivet på grunn av manglende relasjon til tidligere studenter ved NTNU.

— NTNU kan bli flinkere til å formidle hva relevansen av utdanningen er, sier han.

Hvordan da?

— Historikere er ikke bare relevante hvis de jobber som historikere. Faget handler også om tekstforståelse og tekstformidling. Da vil alt arbeid som har med tekst å gjøre ha en grad av relevans til utdanningen. Det må kommuniseres, sier Hatlen.

Hva tenker du om de humaniorastudentene som sier de ikke vet hva de skal bli?

— Gudskjelov! Det er jo hele poenget. Faren med å skulle kommunisere hvilke tre yrker vi passer best til er at man blir nødt til å undergrave det som er så fantastisk og spennende med humanistiske studier, nemlig at vi ikke utdanner til å bli én ting, men hundre.

Usynlig rådgivningstjeneste

På Dragvoll er blant annet rådgivere i Studieavdelingen tilgjengelig for å veilede studenter i karrierevalg og tilrettelegging av utdanningsplan. I tillegg er det studierådgivere både på instituttene og fakultetene som skal bistå studenter med faglige spørsmål. Annette Lindi, karriererådgiver ved Studentservice, mener tjenestene er gode, men at mange studenter nok er for dårlig kjent med tilbudene som eksisterer.

— Det er mange ulike veiledere, både ved studieavdeligen, på institutt- og fakultetsnivå, og gjennom SiT Råd. Da er det forståelig at det kan være vanskelig for studenter å finne fram i alt mylderet.

Rådgivning og veiledning er noe studentene selv må oppsøke for å få hjelp. "Marias" erfaringer med å få hjelp fra rådgivningstjenesten begynte turbulent.

— Jeg var høygravid og hadde behov for å tilrettelegge undervisningen. På leting etter riktig rådgiver ble jeg sendt rundt omkring på campus mellom ulike veiledere og rådgivere, og til slutt ble jeg så oppgitt at jeg satt meg ned og gråt.

"Maria" er videre enig i at mange studenter kan være for passive når det gjelder å oppsøke rådgivningstjenester ved universitetet, men peker også på vanskelighetene ved å vite hvem man skal henvende seg til med spørsmål som handler om hva man skal bli.

— Da jeg til slutt kom til riktig veileder fikk jeg veldig god hjelp til å sette opp utdanningsplanen. Nå blir jeg lærer. Å komme raskt ut i jobb ble viktig etter at jeg fikk datteren min, avlsutter hun.