Hjernefamilie

Ekteparet Moser vil finne ut hvordan hjernen fungerer. Da er det godt de er to om det.

Publisert Sist oppdatert

– Det er den veien der, er det ikke det da?

Fakta

Fakta i saken:

Ekteparet Moser
  • Edvard (49) og May-Britt (49)
  • Oppdaget gridcellene i 2005
  • Er leder og nestleder for Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU

– Nei, for hvis Samfundet er den veien… Så må det vel være den retningen?

Bilene står tett i tett på vei ut av byen. Hjemover. Det er fredag ettermiddag, starten på helgen. Skavlan og resten av gullrekka går på lufta om noen timer.

Vi satser på å gå mot høyre.

– Det må jo være riktig.

Vi har en avtale med to av verdens fremste hjerneforskere. NTNU-rektor Digernes kaller dem verdensstjerner innen sitt felt. De forsker på stedssans.

Anerkjente

Edvard og May-Britt Moser er henholdsvis leder og nestleder for Senter for hukommelsesbiologi. De har motatt flere priser for sitt arbeid, i fjor fikk de den prestisjetunge Louis Jantet-prisen, som ga 4,2 millioner i forskningstilskudd. Det store gjennombruddet kom i 2005 da de klarte å påvise såkalte gridceller i entorhinal cortex. Disse fungerer som et koordinatsystem som registrerer våre bevegelser, og er nært tilknyttet hukommelsen.

I mang en unviversitetsgang verden over hviskes det nå om den gjeveste prisen av dem alle, Nobelprisen, men det er enn så lenge et ikke-tema hos Moserne selv.

– Neinei, det spørsmålet får du ikke svar på, ler hun.

May-Britt byr på kaffe inne på forskningssenterets lille kjøkken, som, med tanke på ukedag og tidspunkt, er overraskende tett befolket. Den yngste kjøkkengjengeren er den nyfødte datteren til to av forskerene på senteret. Tidlig krøkes.

Blindebukk

Å la forskere svare på spørsmålet om «hva de driver med for tiden» krever en viss porsjon tålmodighet. De snakker uavbrutt i nesten en halvtime. De forklarer hvordan gridcellene danner et rutenett i hjernen, et slags kart over miljøet man befinner seg i. Og de forteller hvordan alle pattedyr er så like at man ved å forstå hvordan en rottes topplokk fungerer, også kan forstå menneskehjernen.

– La oss si at rotta går på dette bordet her, så vil slike gridceller være aktive på helt bestemte plasser på det bordet. Og de stedene der cellen er aktiv, altså der den sender elektrisk aktivitet, det danner et helt spesielt mønster som ser ut som et millimeterpapir. Se her.

Han peker på noe som – om man ikke vet bedre – ser ut som en krusedull ispedd store, sorte prikker.

– Her har vi målt en rotte som har gått rundt i en boks og lett etter sjokoladesmuler. De svarte strekene er der rotten har gått, og prikkene er de stedene der cellen har vært elektrisk aktiv.

– Men hva kan dette egentlig brukes til?

– Godt spørsmål! Det er det riktige spørsmålet. Hva skal vi med forskning hvis det ikke kan brukes til noe? Vi bruker det for eksempel til å finne frem i et rom. La si du går blindebukk. Du starter i et hjørne og selv om du går i blinde, har du en følelse av hvor langt, og i hvilken retning du har gått, forteller May-Britt.

Hun sitter foroverlent over det runde bordet og gestikulerer ivrig med armene i luften.

– Stedssansen, rett og slett?

– Ja!

– Vel… mer presist er det den kvantitative delen av stedssansen, sier han.

Han er bakoverlent, rolig, sitter med armene i kors.

Å forstå hjernen

Målet med forskningen til ekteparet Moser er ikke lite ambisiøst. De mener en kur for Alzheimers er innen rekkevidde. Denne sykdommen starter i den delen av hjernen som kalles entorhial cortex – der gridcellene ligger – og brer seg videre til hippocampus, som styrer hukommelsen.

– Hvis man forstår de delene av hjernen, hva den består av og hvordan det fungerer, vil det være mulig å gå inn og forhindre Alzheimers, bekrefter Edvard.

Imponerende nok, i grunn. Men det er ikke alt.

– I tillegg er det et mer langsiktig perspektiv. Ved å forstå hvilke koder hjernen bruker, kan man i prinsippet forstå alle sykdommer. Hjernen er nemlig såpass lite oppfinnsom at den bruker de samme prinsippene igjen og igjen. Det er dermed ikke bare snakk om Alzheimers, men alle nevrologiske og psykiatriske sykdommer, sier han.

– Ja, ikke bare sykdommer. Man vil kunne forstå hvordan hjernen jobber generelt, sier May-Britt.

– Sier du det er mulig å forstå hele hjernen?

– Ja, det er motivasjonen vår. Det er morsomt å forstå stedssansen, men det store spørsmålet er jo: Hvordan virker hjernen?

Javel ja. Intet mindre.

Dyredilemma

Forskningsarbeidet er imidlertid ikke alltid uproblematisk. De begynner å snakke i munnen på hverandre.

– Det å jobbe med dyr er et dilemma. Selv om vi behandler dyrene så godt vi kan, er de jo ikke frie, sier May-Britt.

Nysgjerrigheten er egentlig motivasjon nok, men siden de jobber med dyr, må arbeidet kunne forsvares med at det har nytte for menenskeheten, sier de.

– Jeg må være ærlig, jeg synes det er fryktelig vanskelig å erkjenne at vi driver med dyr, jeg må i alle fall ta den diskusjonen med meg selv hver eneste dag, om jeg virkelig synes det er verdt det.

May-Britt snakker på både innpust og utpust. Edvard lener seg også fremover nå, legger armene på bordet.

– Dyrene har det bra altså, men det er klart at dette er noe vi må ha fokus på. Vi jobber hele tiden med å forbedre livskvaliteten til rottene, sier han.

Og joda, å være rotte med hjemstedsadresse i 4. etasje på Senter for hukommelsesbiologi virker ikke så aller verst. Inne på laben strømmer jazzmusikken ut av Dab-radioen.

– Jeg hadde egentlig en cd med Jan Garbarek, men de andre som jobber her synes det ble litt voldsomt.

May-Britt bøyer seg ned og åpnet et av burene.

– Vil du komme ut da, vil du det kanskje? Komme ut og hilse på? Vil du ha en choco-loop?

Weetos Choco-loops, et viktig arbeidsredskap for alle som håndterer rottene. Denne rotta har sensorer implantert i hjernen. Hun får ikke understreket det nok:

– Det gjør ikke vondt for dem med disse implantatene altså, de merker ingenting. Og se, de er like avslappede og rolige som vanlige rotter. Hvis de ikke hadde trivdes hadde de bare sittet i et hjørne og nektet å samarbeide.

Kamerasky

Tilbake på kontoret begynner klokka å bli mye. Det er nok full aktivitet i «green roomet» til Skavlan nå. Moserne satt selv foran spotlightene hos talkshowkongen i fjor. Dette sto imidlertid ikke øverst på Edvards ønskeliste.

– Nei, jeg hadde ikke spesielt lyst. De hadde prøvd å få oss dit i flere år, og nå vedtok styret vårt at vi måtte dra.

– Javel?

– Ja, de ringte meg, men jeg ante ikke hva Skavlan var, så jeg sa at det har jeg ikke tid til. Jeg ser ikke så veldig mye på tv.

– Hvordan var det da?

Det er hun som svarer.

– Jeg synes det var kjempegøy! Men det er klart at man må ta det for det det er. Man er ikke der for å holde en forelesning, men for å si at «science» også er noe som kan bli frontet på en fredagskveld. Og så er det viktig at vi stiller opp på sånne ting, det er viktig å gjøre det vi holder på med synlig. Dessuten må vi jo betale litt tilbake for alt vi har fått.

Utenfor boksen

Moserne ser ikke ut som de har hastverk med å komme seg hjem. De har begynt å snakke om en annen hjertesak. Denne gangen handler det om studievalg. De blir oppgitt over kritikken mot studenter som bytter studieretning før de er ferdige.

– Det tar litt tid å finne ut hva man vil. Man vet ikke egentlig hva man går til når man begynner på et studie før man har prøvd det. Jeg synes det er fornuftig å prøve ut noe annet hvis man skjønner at man er på feil spor, sier han.

May-Britt er enig.

– Ja, det er mye bedre enn å fortsette. Å høre om folk som jobber med noe de ikke liker, det får håret mitt til å reise seg. Det er å gjøre noe gøy som teller.

De mener fast bestemt at noe av deres suksessoppskrift ligger i det at de alltid har drevet med ting de synes har vært gøy, at de har turt å krysse faggrenser og tenke nytt.

– Jeg har hatt ekstrem nytte av at jeg studerte matte og statistikk i tillegg til psykologi. Det å koble sammen fag på nye måter, og kanskje bli noe annet enn det alle andre er har vært verdifullt for oss.

Deres klare oppfordring er at man ikke skal stole blindt på studieveilederen og det forhåndsoppsatte studieløpet.

– Tør å tenke utradisjonelt, det lønner seg til slutt.

Eplet og stammen

Et øyeblikks stillhet i samtalen gir en sjanse til å titte ned på notatene og de forbredte spørsmålene.

– Ja, det var de der personlige spørsmålene som du snakket om, sier han.

Stemmen gir et ørlite hint av oppgitthet.

– Nei, ikke minn henne på det da!

Moserne liker best å snakke fag. Likevel hevder de at de ikke diskuterer gridceller hjemme rundt kjøkkenbordet, og at det er en tilfeldighet at eldstedatter Isabel (20) studerer biologi på NTNU.

– Vi har vært veldig opptatt av at barna våre skal velge utdannelse selv, så det at Isabel studerer biologi er noe hun har funnet ut av helt på egenhånd, sier han.

Dét må kanskje sies å være en sannhet med modifikasjoner. Isabel forteller at hun var med mamma og pappa på jobb fra hun var fire dager gammel.

– Det er vel riktig å si at søsteren min og jeg er oppvokst på laben, sier hun.

Mamma Moser må til slutt innrømme at de ikke har vært helt ueksponert for realgfagenes mysterier.

– Da de var små, var det ingen som kunne passe på dem, så de har vært med oss på en del konferanser. Så ja, de har møtt noen Nobelprisvinnere opp gjennom.

Det er likevel ikke bare-bare å være «dattera til Moserne».

– Jeg føler absolutt et press fra omverdenen, og får ofte høre at jeg må føre «Moser-genene» videre. Men det er klart at jeg er aller mest stolt. Noen ganger får jeg en trang til å rekke opp hånda i forelesning og si «det der fant foreldrene mine ut!»

Utfyllende hjernehalvdeler

– Dere omtales alltid som en enhet, «ekteparet Moser», er dere så like som folk skal ha det til?

Svaret kommer kontant.

– Vi er ekstremt forskjellige. Men vi utfyller hverandre.

Hun ler høyt.

– På hvilken måte er dere forskjellige?

– Nei, det har du vel merket selv, sier han.

Joda, man kan ikke unngå å legge merke til forskjellen. Datteren beskriver den slik:

– Mamma er åpen og imøtekommende, pappa er mer profesjonelt innstilt. For å si det på en annen måte: mamma går du til når du har slått opp med kjæresten, pappa går du til når du har fått tidenes vanskeligste mattestykke i lekse.

Utenfor har køen med biler forlengst løst seg opp. Trondheims befolkning er hjemme fra jobb, to dager fri.

– Nå må vi dra før butikken stenger, May-Britt.

– Ja, hvis vi skal ha noe mat til helgen.

De kan fortsatt rekke Skavlan.

Les også:

- Nobelpris til NTNU-forskere

- Ett kart for alle rom

- Det er en lagseier

Powered by Labrador CMS