- Ingen kan si nei til nødhjelp

Svein Mollekleiv ble i fjor høst president i Norges Røde Kors. Sammen med tidligere konsernantropolog Rolf Lunheim i Hydro var han innleder i torsdagens «plenary session», med tittelen «Business as usual?». Under Dusken møtte dem i etterkant av ISFiT-arrangementet.

– U-hjelp rammes av altfor mye ovenfra-og-ned-planlegging, mens det som trengs er små aktører som finner ut hva de fattige behøver. Dette hevder tidligere økonom William Easterly i Verdensbanken. Er dere enige?

Svein Mollekleiv: – Jeg mener at det som virkelig bidrar til å skape bærekraftig utvikling er organisasjonsutvikling. Det betyr at de som lever i det aktuelle landet skaper verdier og næringsutvikling, og får kompetanse til å utføre oppgaver selv.

– Dessuten er det ingen tvil om at alle prosjekter som styres utenfra og ovenfra, og som pådytter folk løsninger, har enten begrenset eller negativ effekt.

– Derfor er det så viktig at man, særlig i nødhjelpsoperasjoner, tenker i et langsiktig perspektiv. Man må skape bærekraft gjennom lokal forankring, slik at man ikke bare kommer inn, gir hjelp, og drar ut igjen, og så er det faktisk enda verre der enn før du kom. Det er ingen som kan si nei til nødhjelp, for nødhjelp må til for at folk skal overleve. Men for å skape forutsetninger for å leve, må du legge til rette for organisasjonsutvikling og lokalt basert virksomhet. Så Easterly har definitivt et godt poeng.

Rolf Lunheim: – Jeg kan legge til at dette jo er et poeng på samme måte som for en bedrift som må kjenne sine kunder, så må hjelpeorganisasjoner ha god kjennskap til lokal kultur og behov og hvordan man skal tjene.

– Dette kan være en av årsakene til at ideen om business som leverandør for behovene til de fire milliarder fattigste i verden, ikke har latt seg gjennomføre i praksis ennå. Man må kjenne markedsforhold, behov, hvordan man skal distribuere produktet på en god måte og hvordan involvere produkter som folk som har mindre penger trenger. Så jeg tror dette er en viktig poeng.

– Easterly mener også at hjelpeaktører bør kunne jobbe uavhengig av det aktuelle landets stat og regjering, altså gå direkte til folk. Er dere enige?

Mollekleiv: – Ja, dette mener jeg er et både-og. Hvis man går utenfra og rett til folk, og det viser seg som en motsetning til myndighetenes eget arbeid, så kan man i ettertid oppleve å bli motarbeidet, heller enn å bli arbeidet sammen med. Så dette er definitivt et både-og.

– Det er lokal forankret verdiskapning og organisasjonsutvikling som teller, men det er viktig å samtidig vinne myndighetenes forståelser. Dette selv om stat-til-stat-bistand har begrensninger, særlig hvis staten er korrupt. Men det er utrolig viktig at man også prøver å få myndighetene til å forstå nødvendigheten av at det utvikles selvstendige organisasjoner lokalt som kan skape.

– Går det an å si at noen land har en korrupsjonskultur, eller er det bare snakk om maktmisbruk i praksis?

Mollekleiv: – Jeg vil definitivt si at korrupsjon er misbruk av makt. På samme måte avviser jeg nesten konsekvent at det finnes etniske konflikter – det er folk i maktposisjoner som bruker etnisitet som begrunnelse for å få med med seg folk eller skape skiller mellom folk. Dette har jeg selv sett i krig og konflikter over hele verden, og i denne sammenheng tror jeg det er viktig å vite hva man egentlig snakker om.

Lunheim: – Det er litt farlig å bruke begrepet "korrupsjonskultur", for det antyder at korrupsjon er noe som er innstøpt i et folk. Når det gjelder korrupsjon, kan årsak og virkning gå begge veier, for en kultur kan legge til rette for korrupsjon, men det er også slik at korrupsjon kan være et resultat av at det utvikles en korrupsjonskultur som følge av fattigdom. Så man må løse opp denne knuten, ikke gjøre den strammere ved å stemple et land, en region eller et folkeslag som at de har en korrupsjonskultur det ikke er mulig å gjøre noe med.

Mollekleiv: – Men vi vet samtidig at hvis det er etablert dårlige strukturer, vil en korrupsjonskultur kunne utvikle seg som et resultat av maktmisbruk, men det er jo ikke slik at noen kulturer, land eller folk nærmest per definisjon kulturelt er korrupte, mens andre ikke er det.

Lunheim: – Jamfør Norge.

Mollekleiv: – Det finnes også korrupsjonsaker i Norge, som saken om Nedre Romerike vannverk. Men det norske samfunnet er jo ikke gjennomsyret av en korrupsjonskultur.

Lunheim: – Med dårlig ledelse og dårlig ansvarsfordeling utvikles det lett korrupsjonskultur innad i en virksomhet. Dette kan skje i alle typer grupper og organisasjoner.

– Hva gjør egentlig en konsernantropolog, Rolf Lunheim?

Lunheim: Da jeg hadde rollen i Hydro Aluminium, var selskapet inne i en fase av veldig sterk ekspansjon internasjonalt. Også i regioner som man hadde begrenset innsikt i lokal kultur og lokale forutsetninger og i hvordan man kunne operere på en best mulig måte.

– Å innhente den kunnskapen og følge med på virkningene av de prosjektene og aktivitetene man har, det krever en type antenner for en type problemstillinger og sider ved samfunnsutviklingen som tradisjonelle industriselskaper ikke har hatt veldig mye forutsetninger for. De har stort sett bare vært bemannet at ingeniører. Nå er jeg jo også ingeniør, noe som var litt av grunnen til at jeg kunne spille den rollen. Noen må jo gjøre oversetterjobben, det hjelper ikke bare å være antropologen, og være fascinert av alt man har sett, man må jo også kunne bruke det på en måte slik at bedriften kan operere ansvarlig. Jeg tror det er den eneste tittelen jeg har hatt i min karriere som jeg er har vært virkelig stolt av.

Mollekleiv: – Jeg jobber i Det norske veritas, som er en organisasjon med mange ingeniører. Det som imidlertid er viktig, er at det holder ikke bare å være ingeniør, hvis du ikke forstår det samfunnet som du opererer i.

– Det er på samme måte i Røde Kors, det holder ikke å reise ut til Banda Aceh-provinsen rett etter tsunamien, hvis du ikke forstår at i det Aceh du kommer inn i er det krig og konflikt, og ikke engang FN hadde tilgang til området før tsunamien. Du må forstå landet, du må forstå folket, kulturen, virkningene av din atferd for at de skal ha forutsetning for å virke.

– Derfor var det klokt den gangen at Hydro ansatte en person som Rolf. Derfor er det at vi søker et folk av alle typer, ikke bare teknologibaserte kompetente folk som industrien trenger, men som også trenger veiledning for hvilken sammenheng de opererer i.

– For studentene, hvordan går man fram for å bli konsernantropolog?

Lunheim: – Det er ikke veldig mange medlemmer i konsernantropologenes fagforening, men altså, man behøver ikke nødvendigvis bli konsernantropolog. Jeg tror det for meg kanskje var en god rolle. Men det viktigste er at man har det perspektivet med seg, at man har våkenhet og følsomhet overfor samfunnsmessige problemstillinger. Det er innstillingen, holdningen og åpenheten som er det viktige.

Mollekleiv: – Mitt svar til det er at studenter som ikke nødvendigvis jobber tett innenfor de teknologiske utdanningene, som jobber innenfor samfunnsvitenskapen, de er også interessante for internasjonale selskaper.

– Men man bør ha en viss teknisk bakgrunn også?

Mollekleiv: – Forutsetningen for å drive virksomhet for ingeniørfaget er at du vet hva du driver med. Som Drillo og Nils Arne Eggen sier, hvis du ikke har greie på fotball, så skal du ikke holde på med fotball.