Kneblet av Kina

Den 10. mars 2008 starter opprøret i Lhasa i Tibet. Bildene strømmer på via vestlige medier. Demonstranter velter biler, knuser glass og setter fyr på bygninger, og kinesiske militærstyrker masjerer inn i gatene. Få måneder før åpningsseremonien til Kinas etterlengtede OL begynner et opprør som er større og blodigere enn landet har opplevd på to tiår.

– Det har vært konflikt i Tibet helt siden den kinesiske overtakelsen i 1950. Den tilsynelatende stabiliteten vi har sett de siste tyve årene etter protestene i 1988 er en stabilitet som er skapt ved hjelp av politisk undertrykkelse. Det er derfor ingen overraskelse at nye protester har brutt ut nå. Dette kommer også til å skje i framtiden dersom det ikke er mulig å diskutere løsninger på konflikten, sier forsker Åshild Kolås ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) og forteller om situasjonen i Tibet.

– Protestene som begynte i Lhasa den 10. mars var i utgangspunktet ikke-voldelige. Det tok fire dager før noen av demonstrantene satte fyr på politistasjoner og biler. Grunnen til at demonstrasjonene til slutt ble voldelige er den dype frustrasjonen blant vanlige tibetanere mot de kinesiske myndighetene, forklarer hun.

Hun mener det er trolig at studenter deltok i opprøret.

– De fleste som var aktive i demonstrasjonene var unge mennesker mellom 18 og 35, inkludert munker. Derfor er det sannsynlig at det var studenter blant dem.

Lystenning utløste krisemøter

Men det var ikke like enkelt for studentene å ta del i i demonstrasjonene. Studenter ved Tibet University i provinshovedstaden Lhasa ble forsøkt nektet i å delta:

– Studentene ble nektet å gå ut den 14. mars, da demonstrasjonene raste som verst. Tibetanske studenter fra andre deler av Tibet var derimot mer aktivt engasjert. I Gansu-provinsen marsjerte hundrevis av tibetanske studenter i gatene, og studenter ved Central Nationalities University i Beijing tente lys i solidaritet med tibetanere i sentral-Tibet, forteller Kolås.

Den samme solidaritetsmarkeringen nevnes i avisen International Herald Tribune fredag 28. mars 2008. Her beskrives det hvordan lystenningen skapte krisemøter blant de ansatte ved Tibet University. Avisen skriver også at tusenvis av tibetanere som studerer i Beijing ligger lavt i frykt for politiovervåkning, og at «noen tibetanere, inkludert studenter, har mottatt anonyme telefoner, som søker informasjon om aktiviteter i hjemlandet».

Dette kommer også fram i en artikkel i Klassekampen samme dag. Journalist Martin Gøttske skriver fra Beijing at «det er lett å skjønne hvorfor ingen tar sjansen på å snakke med utenlandske journalister. Universitetsområdet kryr av vakter og også sivilkledde fra sikkerhetspolitiet dukket opp under vårt besøk».

– Tibetanere i Norge overvåkes

I Norge snakker vi med Nyima Yangchen, lederen for Det tibetanske samfunn i Norge. Ifølge Yangchen holdes tibetanske studenter under overvåkning også her i nord:

– Det er studenter fra Tibet i Norge, men de har ikke rett til å si hva de vil. Den kinesiske ambassaden overvåker dem, og de blir innkalt til møter stadig vekk. Studentene er kontrollert av Kina, og de føler seg ikke trygge til å si hva de vil, hevder Yangchen.

Det har ikke lyktes Under Dusken å få tak i noen av de tibetanske utvekslingsstudentene som oppholder seg i Norge. Det har heller ikke lyktes å få svar fra den kinesiske ambassaden. Under Dusken har forsøkt å ta kontakt med Tibetmisjonen, en annen organisasjon som arbeider med prosjekter i Tibet. Informasjonsleder Bjørn Lyngroth svarte med følgende e-post: «Jeg har sett på spørsmålene, og må bare beklage å si at vi ikke kan svare på dem slik situasjonen er nå».

– Det at dere ikke får tak i dem sier mye om hvordan det er, mener Yangchen.

Hun forteller at skolene i Tibet underviser hovedsakelig i kinesisk historie og språk. De siste fem årene har de også begynt å undervise noe tibetansk i grunnnskolen, men Yangchen mener dette handler om begrenset informasjon.

– Selv om det undervises i tibetansk historie, men kun etter kinesernes oppfatning av at Tibet alltid har vært en del av Kina. De kinesiske myndighetene kan ikke fortelle en sann historie, verken til tibetanere eller kinesere. Da avslører de sannheten.

Tibetanere flest snakker tibetansk, men i hele Kina, og også i Tibet, er det offisielle språket fortsatt kun kinesisk.

– Hvis du vil ha pass er det på kinesisk, hvis du vil ha eksamensbevis er det på kinesisk. Det er på den måten kineserne systematisk undertrykker tibetansk kultur, språk og religion. De visker bort vår historie og ruinerer vår kultur. Tibet har vært lukket i veldig mange år og det kineserne viser nå er bare et glansbilde de vil at verden skal se. Hvis du går til befolkningen og snakker med dem får du et helt annet bilde. Det samme gjelder universitetet i Tibet. Det er kontrollert av kinesiske myndigheter og er en del av det bildet Kina viser verden, sier hun.

– Bestemmer alt fra fag til forskning

Forsker Åshild Kolås ved fredsforskningsinstituttet forteller at utdanningssektoren er strengt kontrollert av kinesiske myndigheter. Hun mener universitetene og forskermiljøene i Tibet har få muligheter til å uttrykke seg om dagens situasjon, da de mangler den akademiske friheten vi har i Norge.

– I Tibet må man alltid følge de gjeldedne direktiver fra myndighetene, som bestemmer alt fra hvilke fag det skal undervises i, til hva det skal forskes på. Det er vanskelig å si hvordan dagens situasjon vil påvirke disse direktivene i framtiden, forteller hun.

– Hvordan ser framtiden ut for Tibets yngre generasjoner?

– Det kan se ut som om den yngre generasjonen i Tibet er mer utålmodig enn eldre generasjoner. Dette kan ha sammenheng med dagens utvikling i Tibet, hvor stadig flere kinesere kommer til landet, og i økende grad utkonkurrerer tibetanere fra arbeidsmarkedet. Den største utfordringen for det tibetanske lederskapet i eksil blir å skape forståelse blant unge tibetanere for betydningen av den ikke-voldelige politiske kampen, sier Kolås.