Konservativ biodebatt
Norge har en av verdens strengeste bioteknologilover. NTNU-stipendiat Kristin Spilker har skrevet doktoravhandling om temaet, og mener vi nå endelig innser at vi henger etter.
BIOTEKNOLOGILOVEN
Ja, vi er nok ganske strenge og konservative. Det var Bondevik II-regjeringen som i sin tid vedtok dagens bioteknologilov. De lanserte blant annet en del særnorske begreper som har lagt premissene for debatten, og preget diskusjonen om temaet helt opp til nå. «Sorteringssamfunnet», «kampen om menneskeverdet» og «menneskets ukrenkelige verdi» er begreper som stadig går igjen. De andre politiske partiene i Norge har bare måttet finne seg i dette. Det er også et paradoks at vi er åpne for å ta imot resultater av forskning som vi selv forbyr. Det er ikke mer etisk enn å foreta den samme forskningen selv.
Men fra og med i år blir det trolig tillatt med forskning på befruktede egg og genetisk testing av embryoer. Er ikke dette ganske drastiske endringer fra dagens praksis?
Jo, men dette er jo ting som allerede er tillatt i de fleste andre land. Dessuten benytter vi oss allerede av forskningen. Det er helt naturlig at Norge nå også vurderer disse tingene. Når det gjelder forskning på overtallige befruktede egg, så er jo praksisen i dag at vi må kaste dem, i stedet for å forske på dem. Det er noe særnorsk ved det å være veldig forsiktige med å «tukle» med naturen. Men vi vet ikke hvorfor vi er så restriktive med dette i Norge.
Du har i flere år fulgt med i debatten rundt bioteknologiloven. Kan du si noe om hva som kjennetegner denne?
Det er noen klare trekk. Arbeiderpartiet har hele veien vært mest forskningsvennlige, liberale og optimistiske i forhold til teknologi. Et slikt syn framholder at kunnskap skal deles, og at man fokuserer på muligheter ved teknologisk utvikling. De andre partiene har vært mere uklare. SV har et noe delt syn, og den restriktive delen av SV har ofte et kristent livssyn. De har benyttet seg av begrepsapparatet om menneskeverdet og «sorteringssamfunnet» sammen med KrF og FrP. Det er vanskelig for norske politikere å gjøre bioteknologi til en hjertesak, siden det er så grunnleggende etiske dilemmaer det er snakk om. I Norge er det blitt sånn at de mest restriktive er de mest etiske.
Er det barnenes eller foreldrenes rettigheter som trekkes fram som viktigst i bioteknologidebatten?
Alle henvisninger har gått på «barnets beste». Perspektivet er egentlig ganske rart, siden det er vanskelig å snakke om hva som er best for barnet før det er født. Det som er interesant er jo om familien barnet vokser opp i er god eller ikke. «Barnets beste» har blitt et tomt begrep som blir stående ubegrunnet. Det blir altså en referanse alle kan si seg enige i, men som ingen vet hva inneholder.
Din doktoravhandling omhandler foreldreskap i genetikkens tidsalder. Hva fant du ut?
Foreldreskap har jo både sosiale, biologiske og genetiske sider ved seg. Men vi blir stadig mer opptatt av genetikk, og derfor ser vi at praksiser vi har drevet med lenge, som for eksempel sæddonasjon, blir tatt opp igjen på nytt. Jeg har sett på sæddonasjon og eggdonasjon, og ser tydelig at den genetiske biten av foreldreskapet er i endring. Sæddonasjon, som lenge har vært vanlig og greit, ble anonymisert i 2004. Eggdonasjon derimot, er fortsatt forbudt i Norge – som eneste land i Skandinavia.
Eggdonasjon?
Det innebærer at en kvinne donerer et egg, som deretter blir befruktet i et laboratorium. Så blir det befruktede egget satt inn i livmoren til mottakerkvinnen. Det er stort sett aktuelt for ufruktbare, men kan også være aktuelt dersom kvinnen har, eller bærer på, arvelige sykdommer. Det blir med andre ord akkurat det samme som sæddonasjon, bare at det er en litt mer strevsom prosess som innebærer at man gjør et medisinsk inngrep.
Og hvorfor er det ikke tillatt i Norge?
Interessant nok virker det som om folk føler at det er en etisk forskjell mellom sæddonasjon og eggdonasjon. I mine studier intervjuet jeg infertile heteroseksuelle, homofile og lesbiske mennesker om slike temaer, fordi det angår dem spesielt. Dessuten har jeg studert lovverket og dets begrunnelser. Det som kommer fram er at lovverket begrunnes med at eggdonasjon er et brudd på sosiale og kulturelle tradisjoner. Moderskapet har alltid vært stabilt, mens vi er vant med å tenke på farskapet som noe usikkert. Og igjen henger dette selvfølgelig sammen med den strenge bioteknologiloven som ble innført under Bondevik II-regjeringen. Dette forbudet ble jo også klaget opp for likestillingsombudet, men nådde ikke fram. Siden vi så lenge har vegret oss for å snakke om biologiske forskjeller mellom kjønnene, er det tydelig at dette feltet åpnes opp for ny diskusjon. Man kan spørre seg om hva som skal likestilles. Er det kvinner og menn, partnerne til de infertile, eller går debatten på cellenivå? Kanskje er det kjønnscellene som skal likestilles?
I det siste har det vært mye diskusjon i media om lesbiske skal få adgang til sæddonasjon. Bioteknologinemda sier ja til dette, og trolig vil bioteknologiloven også bli endret på dette punktet. Er det blitt viktigere for folk å føde egne barn?
Man kan si at det er en overordnet del av menneskelivet å få egne barn. Det er det heteroseksuelle paret som har dannet normen. Det gjelder både assistert befruktning og adopsjon. Enheten mor, far og barn har stått veldig sterkt, og mange føler at heteroseksuelle par som ikke har barn «trenger hjelp». Det som er i ferd med å skje, er at den heteroseksuelle normen blir utfordret. Den teknologiske utviklingen bryter nemlig slike barrierer. Det er ikke lenger nødvendig med heteroseksualitet for å få barn. Vi kommer nok til å se at både eggdonasjon og sæddonasjon for lesbiske blir tillatt i Norge om kort tid. Kanskje allerede i løpet av året.
