Kontroll på Samfundet

Fredag 13. februar var Kaizers Orchestras fire dager lange Studio Tour 2010 ved veis ende. Etter stopp i Stavanger, Oslo og Bergen, hadde konsertlokomotivet endelig nådd sin feststemte endestasjon, nemlig Storsalen i Studentersamfundet. Og turneen ble utvilsomt avsluttet med et fyrverkeri.

Kaizers sparket showet i gang med låten «Femtakt Filosofi», som vil være å finne på første album i triologien Violeta Violeta en gang i 2011. Takket være bandets finurlige tiltak med å legge ut enkle innspillinger av tre spor fra dette samleverket på nettet, sang publikum allerede her med av full hals.

Djevelens orkester fortsatte festen med perler som «KGB», «Knekker deg til sist», «Resistansen» og «Maestro». Under «Delikatessen» fremførte vokalist Janove Ottesen til publikums store glede en spenstig dans, før han under «Resistansen» fant sin vante plass på toppen av en gedigen høyttaler. Folkemengden fikk også servert den nydelige låten «Bris», som er sjelden kost under bandets liveopptredener.

På dette tidspunktet tenkte jeg at kveldens spenningsforløp befant seg ved klimakset. Det var derfor ikke underlig at storsalen formelig ble revet av hengslene i ekstase da selveste Morten Abel entret scenen for å assistere bandet under en forrykende versjon av «Prosessen». Musikklegenden ble også værende på scenen for å fremføre Kaizers prefererte Abel-låt «Hands Of The Lord». Sistnevnte nummer ble imidlertid tatt hakket mer behersket i mot av folkemengden.

Abel akkompagnerte i tillegg orkesteret på gitar under «Rullett», hvor gitarist Geir Zahl og vokalisten byttet roller. Videre fulgte høy bruk av Kaizers gode gamle varemerker som oljetønner, felger og brekkjern gjennom klassikerne «Ompa Til Du Dør» og «Bøn Fra Helvete». Spesielt ivrig på de uortodokse instrumentene var organist Helge Risa, som for øvrig var ulastelig antrukket med gassmaske. Som prikken over i-en på Kaizers-imaget hadde han også som vanlig den karakteristiske gamle lampen plassert på toppen av pumpeorgelet sitt.

En annen av låtene fra den fremtidige triologien, «Philemon Arthur & The Dung», fikk noe mer beskjeden respons enn sine bråkete forgjengere, men også her kunne man se at nett-stuntet hadde båret frukter. Da publikum etterpå fikk valget mellom enda en ny sang eller en gammel, ble det på ekte vikingvis med brøling kontant avgjort at sistnevnte tilbud var å foretrekke. Dermed ble det allsang til «Kontroll På Kontinentet».

Som Janove deretter opplyste publikum om, var denne konserten noe spesiell. I etterkant kunne man nemlig sende billetten til en gitt adresse i bytte mot bandets neste album. Dette var eneste mulighet for å få tak i en spesialutgave av dette verket, som trykkes opp i et begrenset opplag på 5000 eksemplarer. Fansen ble også invitert til å delta på feiringen av Kaizers Orchestras tiårsjubileum i Oslo Spektrum neste år.

Folkefesten ble avsluttet med ekstranumrene «Señor Torpedo», «Dieter Meyers Inst.», et B-sidespor fra Maestro-singelen kalt «Tokyo Ice Til Clementine» og «Sonny». Under den siste låten kom en lekende Morten Abel nok en gang til syne på scenen og hjalp til med å gi konserten den spektakulære avslutningen fansen fortjente.

En selverklært Kaizers-ekspert jeg møtte på vei ut, som etter eget sigende hadde gjestet 11 av bandets konserter, kunne meddele at denne opptredenen definitivt hørte hjemme blant topp to. Han ville nok ikke ha møtt mye motstand blant resten av publikum med dette utsagnet. Selv om anmelderen selv savnet de potente slagerne «Salt & Pepper» og «Evig Pint», var det fint lite å utsette på denne kulturopplevelsen.

Turnéavslutningen var en folkefest av dimensjoner, og de med et snev av Kaizers-engasjement som gikk glipp av den bør vurdere å henge seg. Heldigvis får de flere sjanser i løp av årene som kommer.