Kulturkamp redux

På grunn av ujevnheter i Kaizers-programmet var Samfundsmøtet i Storsalen avlyst og erstattet med et debattmøte i kafeen Edgar. Bordkonstellasjonene var omgjort til stolrader, og alle setene ble fylt innen debatten hadde startet.

Se flere bilder fra debatten her!

Kveldens debattanter var gamle kjenninger av Studentersamfundet – Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen møtte Manifest-utreder Magnus Marsdal over tre temaer: Markedsøkonomi etter finanskrisen, sykelønn og det mer åpne spørsmålet om enkeltmenneskets frihet.

Isaksen og Marsdal var her sist i august 2008, da med Ove Vanebo, og debatterte kulturpolitikk. Kveldens diskusjon foreløp mye i samme stil; i det hele tatt en spennende utveksling på et komfortabelt ideologisk plan.

God og dårlig samvittighet

Debatten var ikke preget av overvettes mye saklig informasjon – det var forhåndsinnøvde poenger og fraser egnet for å more og styrke tilhengernes følelse av egen rettferdighet (Marsdal presenterte mye statistikk, men muligheten for at denne var håndplukket og misvisende ble brakt på bane av Isaksen fra første stund). Teatralske angrep på hverandres angivelig ekstreme synspunkter kom hånd i hånd med mer forsonende bekreftelser om at begge er enige om mange ting (til tross for at Isaksen hevdet han hatet dette).

Torbjørn Røe Isaksens stil – nå som sist – gikk mye ut på å flyte på en pute av sjarme og publikumsvant retorikk. Han var tilhørernes gode venn, alltid avslappet og komfortabel – en taktikk velegnet i møte med Magnus Marsdal. Sistnevnte framstod, særlig i kontrast, som mindre trygg og mer oppstyltet – der Isaksen var publikums gode samvittighet, måtte Marsdal ta den mindre populære rollen som deres dårlige. For halvannet år siden kom dette uheldig ut, men denne gangen viste han seg tydelig som en solid debattant så snart han ble varm i trøya.

Få støttebastioner

Etter som debatten trakk i timene, gikk stemningen over fra Isaksen til Marsdals fordel. Isaksen gikk etter hvert tom for damp, og da debatten var kommet til tredje del virket argumentene fjernere og mindre relevante. Hans sterkeste kort mot sin motstander var å med stadighet avkreve Marsdal konkrete forklaringer på hva han ville gjøre annerledes, som revolusjonær sosialist og allting. Men Marsdal svarte etter hvert godt og fornuftig for seg på disse veldig direkte utfallene.

Partisk støtte til den ene eller andre debattant blant publikum til stede var mindre markant – takk for det – enn hva man kunne se på valgkampmøtene i høst. Isaksens tilhengere manifesterte seg primært som et segment av unge menn mot midten av benkeradene, som sørget for å le høyt og påfallende støyende til Høyre-politikerens utfall. Om de følte de hadde et mindretall å kompensere for, var nok ikke dette så uriktig. Jevnt over var det Marsdal som høstet engasjerte «hoi!»-tilrop og de lengste applausene. Han fikk også snakke lengst.

Mangelen på en isolert talerstol å måtte gå opp til gjorde spørsmålsstilling til en mindre formell affære, og man fikk et par håndfuller inspill fra publikum. Det var spørsmål og kommentarer av vekslende kvalitet og koherens, fra en innett utfordring på debattantenes reelle erfaring med Nav, til et hånlig formulert krav om «høyere nivå på debatten, takk» – en forespørsel som tross sin legitimitet ikke akkurat oppmuntret til etterfølgelse. Lørdagens møte var et underholdningsinnslag, interessante perspektiver til tross, og ikke en scene for alvorstunge og høytidelige tanker.

Raringene i bedriften

Debattens første «bolk» var markedsliberalismens rolle etter finanskrisen. Her innrømmet Isaksen at også markedet kunne være ufornuftig, men mente det ville være en tabbe å snu ryggen til et system som har skapt så mye velstand. Marsdal, som hadde sine innledninger støttet med statistikk på storskjerm, påpekte hvor lite den rike verden har gjort for å løfte opp den fattige.

Andre bolk, om sykefraværsproblematikken, var den som i praksis fikk mest tid og engasjement. Tenketank-utrederen Marsdal hevdet tidens debatt var preget av krisemaksimering fra høyresida – og viste til statistikk over jevne fravær, og Norges ledende plass i grad av sysselsetting. Men Høyre-politikeren mente Marsdal bare presenterte en del av sannheten, og påpekte hvordan langtidsfravær altfor ofte resulterer i uføretrygding, også blant unge.

– Det er uverdig for et velferdssamfunn å tilby unge et liv i passivitet, sa han.

Debatten ble hengende rundt dette problemet en stund. Marsdal ville ikke ha det til at denne situasjonen var velferdsstatens skyld

– Før hadde bedriftene mange egentlig overflødige arbeidsplasser, som ekstra mann i en bil, eller noen til å feie gulvet. Men kom Høyre med reformer som krevde profittmaksimering i offentlig sektor, og ledelsen ristet organisasjonene så hardt at de minst lønnsomme arbeidsplassene falt av, sa han.

Etter pausen var det ivaretakelse av individets frihet som stod i fokus. Marsdal hadde en skjematisk framstilling av hvordan norsk likhet skapte et friere samfunn her enn i USA – med retoriske virkemidler høstet han mye jubel. Isaksen svarte med å angripe venstresidens tro på staten, og spørsmålet om grad av demokrati i samfunnet og på arbeidsplassen ble debattens siste store tema.