– Kvinner tas ikke seriøst
Det er vanskeligere å bli professor om du er kvinne, mener den første kvinnelige professoren på HiST.
LIKESTILLING
– Som kvinne i dette miljøet må man ha bein i nesa. Det er tøft å være jente i et system som stort sett består av godt voksne menn. Mange av dem tar ikke kvinner fullt så alvorlig, men jeg tror disse holdningene ofte er ubevisste, sier Erlenkamp, som også er Norges første professor i tegnespråk.
– Foretrekker menn
Likestillingsrådgiver Svandís Benediktsdottir ved NTNU bekrefter Erlenkamps erfaring.
– Det er helt klart at det er vanskeligere for kvinner å bli professorer. Ellers hadde ikke situasjonen vært slik den er i dag, med over 80 prosent menn i professorater. Forskning viser at kvinners vitenskapelige arbeid i mange tilfeller bedømmes annerledes enn menns, og at de dermed får mindre utteling for sitt arbeid, sier hun.
For å oppnå professorstilling må man enten søke direkte om tilsetting, eller søke om personlig opprykk. Personlig opprykk vil si at man som førsteamanuensis søker om å få professortittel. I begge tilfeller er problemet at en kvinnelig søkers kompetanse ofte vurderes utelukkende av menn, tror Erlenkamp.
– Den faglige komitéen som skal vurdere opprykk består som regel kun av mannlige professorer, som kanskje ubevisst foretrekker menn som kolleger. Derfor er det nok ofte vanskeligere for kvinner å oppnå professorstillinger. Det er en tradisjon som det tar tid å forandre, sier den unge professoren.
– Kvinner må kjenne noen
Men selv når kvinner har oppnådd sin professorstilling får de mindre anerkjennelse enn sine mannlige kolleger.
– En svensk undersøkelse viser at det kan lønne seg for kvinner å kjenne noen i bedømmelseskomitéen når forskningsarbeid skal bedømmes. For menn har ikke dette like mye å si, forteller likestillingsrådgiver Benediktsdottir.
Det er også stor forskjell på ordbruken som beskriver forskningsarbeidet, avhengig av om det er en mann eller kvinne som står bak.
– Uttalelser som «outstanding» og «excellent» brukes oftere for å beskrive menns arbeid, mens uttalelsene er mer forsiktige når det gjelder kvinner. Det brukes ord som kan så tvil om deres vitenskapelige kvalifikasjoner. I tillegg finnes det flere eksempler på at viktige vitenskapelige publikasjoner gjort av kvinner ikke blir nevnt, kan Benediktsdottir fortelle.
Nasjonalt problem
Professor Erlenkamp har jobbet ved fire forskjellige høyskoler og universitet, og alle stedene har kvinnelige professorer vært mangelvare.
Rektor ved HiST, Torunn Klemp, gir uttrykk for at dette er et nasjonalt problem. Høyskolens målsetning om å ha førti prosent kvinner i professorstillinger blir derfor vanskelig å etterkomme.
– Det har ikke vært så mange kvinner som har hatt grunnlag for å bli professorer innenfor mange av våre fagområder. Dessuten har det innenfor mange fagfelt ikke vært så høy akademisk kompetanse, for eksempel innen helse- og sosialsektoren. Det finnes rett og slett ikke så mange professorer på markedet, sier hun.
Vil ha flere kvinner
Også Høyskolen i Oslo (HiO) har erfart samme problem, selv om kvinneandelen der er høyere enn ved HiST.
– Dette må det helt klart satses på. Vi har et mål om å få en høyere kvinneandel, og vi har nettopp vedtatt en ny strategi for å bedre kjønnsfordelingen. Problemet må tas ved roten. Vi må sørge for at det utdannes flere, altså få flere kvinner til å ta doktorgrad, sier organisasjons- og personaldirektør Else Bjørnæs ved HiO.
HiST har en lignende strategi for hva som må gjøres.
– Vi har innsett at det ikke er lett å kjøpe utenfra og at vi derfor må kvalifisere flere professorer her på HiST. Vi håper at vi i løpet av høsten har tre kvinnelige professorer, sier Klemp.
